I Betlehem har pilgrimmene dradd hver til sitt. Etter Jesu fødsel fant Josef et bedre sted for å huse Den hellige familie. Åtte dager senere ble forskriften om omskjærelse oppfylt, der guttene begynte å være delaktige i Israels folk og der barnet offisielt fikk navnet Jesus, det navnet engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i sin mors liv (Lk 2,21). Førti dager senere tok Maria og Josef med seg barnet og dro til Jerusalem, da så den tiden som Moseloven foreskriver for en renselse var over (...) for å fremstille ham for Herren, i overensstemmelse med Herrens lov, (...) og for å ofre et par turtelduer eller to dueunger, slik som Herrens lov sier (Lk 2,22-24).
Verken Jesus eller Maria var tvunget til å følge disse forskriftene. Maria hadde ikke pådratt seg noen urenhet etter loven, siden hun hadde blitt gravid og født barnet som jomfru; heller ikke gjaldt loven om å kjøpe fri den førstefødte for Jesus, det virkelige Guds Lam som kom for å sone verdens synder. Likevel understrekes det tre ganger i tre vers at alt var gjort med den strengeste etterfølgelse av Guds lov.
Kirken ser i denne hendelsen en dypere årsak. For det første oppfyllelsen av profeten Malakis profeti: Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter (Mal 3,1). Dessuten har Maria forstått at Jesus burde føres til templet, ikke for å løse ham ut slik som med de andre førstefødte, men for å frembæres for Gud i et virkelig offer. Slik det blir uttrykt i Hebreerbrevet: Derfor sier Kristus, idet han trer inn i verden: ’Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg, brennoffer og syndoffer ønsket du ikke. Da sa jeg: Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud, i bokrullen er det skrevet om meg’. (Heb 10,5-7) Jesu frembæring i templet skulle på en måte kunne sammenliknes med offertoriet av golgataofferet, som messen skulle komme til å gjøre nærværende hver stund på alle steder i verden. Ved forberedelsen av dette offer, og deretter, ved virkeliggjørelsen av det på Golgatas høyde, var en spesiell plass reservert for Jesu mor. Helt fra de første øyeblikk i hennes liv på jorden, forente Jesus Maria med gjenløsningens offer som han var kommet for å fullbyrde.
Jesu frembæring i templet skulle på en måte kunne sammenliknes med offertoriet av golgataofferet, som messen skulle komme til å gjøre nærværende hver stund på alle steder i verden.
Denne deltakelse i frelsesmysteriet ble åpenbart nesten umiddelbart for Jomfru Maria.. Engelen hadde ikke sagt noe om dette, men det ble meddelt ved Simeons ord, Simeon, en gammel rettferdig og gudfryktig mann. Den hellige ånd hadde latt ham vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede. (Lk 2,26)
Møtet mellom madonnaen og den rettferdige kan ha funnet sted utenfor Nikanorporten, som man gikk gjennom for å komme til israelittenes forgård. Hit kom en av de prestene som hadde fått i oppdrag å hjelpe kvinnene som skulle foreta offeret for seg og sine sønner. Maria, fulgt av Josef, stilte seg i køen. Men hun ventet på tur, skjedde det noe som fylte de tilstedeværende med forbløffelse. En fryktelig gammel mann nærmet seg køen, ansiktet hans strålte av glede. Idet foreldrene førte barnet inn for å utføre det som Loven påbød, tok han det i sine armer, priste Gud og sa: Nå, Herre, kan du la din tjener fare i fred, for ditt løfte er oppfylt! For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag: Et lys som åpenbarer deg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel. (Lk 2,27-32)
Messias skulle fullbyrde sin misjon gjennom lidelse, og Moren fant seg i hemmelighet forent med Sønnens smerte.
Da Maria og Josef hørte disse ordene ble de grepet av forbauselse: den gamle Simeon bekreftet det engelen hadde meddelt dem fra Gud; men straks etterpå slokket denne forkynnelsen all glede: Messias skulle fullbyrde sin misjon gjennom lidelse, og Moren fant seg i hemmelighet forent med Sønnens smerte. Simeon velsignet dem og talte til Maria, hans Mor: Dette barnet skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel – et tegn det skal stå strid om. Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd! Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag. (Lk 34-35) Også Hanna, en gammel kvinne på mer enn åtti år, samstemte med Simeons budskap da hun kom frem i dette øyeblikket og hun lovpriste Gud. Og hun talte om barnet til alle som ventet på Jerusalems befrielse (Lk 2,38).
Av den hellige Lukas evangelium fremgår det at den hellige moren bar frem Jesus først etter å ha hørt profetien. Hun ofret et par turtelduer eller to dueunger for å løskjøpe ham, de fattiges offergave i stedet for lammet slik det foreskrives i Moseloven. Men i lys av Simeons ord forsto hun – med all tydelighet – at Jesus var det virkelige offerlammet som var kommet for å befri menneskene fra deres synder. Og at hun, som mor, på en måte hun ikke forsto, skulle være nært knyttet til sønnens skjebne.