«Jeg kunne ikke leve i en verden uten skjønnhet», sier Barbara, en sopran av svensk opprinnelse. Hun ble født i en luthersk familie som ikke praktiserte troen. Men hun fornemmet Guds eksistens i musikken til Bach og Händel, og i Østerrikes, Bayerns og Sveits majestetiske fjell, som hun pleide å dra til om sommeren sammen med mannen Arne.
Det var spesielt religiøs musikk som ga gjenklang i hennes indre. Men først 20 år senere forsto hun at dette «noe» som hun intuitivt oppfattet som Gud, at detvar «hans måte å åpne mitt hjerte for troen.»
I en årrekke arbeidet Arne som kirurg på et sykehus i en av verdens største ørkener, i Dubai. Og det var der de begge ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap. Det skjedde i kirken St. Frans av Assisi, av en italiensk kapusiner som hadde levd i over 60 år i arabiske land.
Barbara tilfeldigvis kom over EWTN, et TV-nettverk grunnlagt av Moder Angelica i USA. Hun begynte å bli kjent med Kirkens historie, helgenenes liv, Katekismen og Benedikt XVIs magisterium: «Det ville være umulig å snakke om vår konvertering uten å nevne hans innflytelse på våre liv som katolikker,» forsikrer Barbara oss.
Det kan interessere deg: Den hellige Josemaría ved Persiagulfen
Slik lærte de litt etter litt om Den katolske kirkes lære og hengivenhet overfor Vår Frue. Barbara sier: «Jeg er fullstendig overbevist, nå mer enn noen gang, om at fraværet av hengivenhet overfor Vår Frue i de protestantiske trossamfunn har ført til en beklagelig mangel på respekt for kvinner generelt, og til og med til den triste utviklingen av en aggressiv feminisme.»
Opus Dei kom inn i deres liv noe senere, og var svaret på deres behov for å fortsette å få katolsk undervisning, og oppleve vennskapets gave på en rikere måte. Vennskap har for Barbara «alltid, også før min konvertering, vært noe hellig.»