Fortellingen om menneskeslekten er historien om Guds barmhjertighet. Han har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn (Ef 1,4).
Til tross for dette gjorde Adam og Eva, fristet av djevelen, opprør mot den guddommelige planen: Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt (1 Mos 3,5), som løgnens fyrste hadde fortalt dem. Og de lyttet på ham. De ville ikke skylde Guds kjærlighet noe. De forsøkte av egen kraft å finne den glede de var kalt til.
Men Gud vendte seg ikke bort av den grunn. Fra tidenes begynnelse hadde han forutsett at menneskene kom til å misbruke sin frihet og han besluttet derfor å bli en av oss ved Kristi menneskevorden – Ordets inkarnasjon (Treenighetens andre person).
Derfor vendte han seg til Satan, som hadde fristet Adam og Eva, og forklarte ham: Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt (1 Mos 3,15). Det er den første forutsigelsen om frelsen. Der kan man ane gestalten av en kvinne, Evas etterkommer, som blir Frelserens mor og som med ham og i ham skal knuse helvetesslangens hode. En stråle av håp tennes for mennesket i samme øyeblikk som det synder.
"De forsøkte av egen kraft å finne den glede de var kalt til."
Så begynner de guddommelige ord å gå i oppfyllelse, som ble skrevet lenge før Jomfru Maria kom til verden og som liturgien legger i hennes munn: Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid. I opphavet ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født før havdypet var der, før kildene fyltes med vann. Før fjellene ble satt på sin plass, før alle haugene ble jeg født, før Herren skapte jord og mark og den første mold på jorden. (Ordspr 8,22-26)
Helt siden den tid har frelsen vært underveis. Siden har profetene, litt etter litt, inspirert av Den hellige ånd, avslørt trekkene ved denne Adams datter, som Gud – i påvente av Frelserens uendelige fortjenester – skulle bevare fra arvesynden og all personlig synd og overøse med nåde for å gjøre henne til en verdig mor til det inkarnerte Ordet.
"Hon vant seier over en mektig fiende, slik at man kan rette disse ordene til henne mer enn til noen andre."
Hun, Jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. (Jes 7,14) Hun er foreskygget av Judith, heltinnen for det hebraiske folket, som vant seier over en mektig fiende, slik at man kan rette disse ordene til henne mer enn til noen andre: Du er Jerusalems heder, du er Israels store stolthet, vårt folks store pryd, ... Velsignet være du hos Herren, del Allmektige, til evig tid! (Judith, 15, 12-13)
J. A. Loarte