”Hva var det som gjorde at du ble trukket mot Den katolske kirke?”

Jeg vokste opp som en ikke-troende, selv om mine foreldre nå tilhører den lutherske kirken i Finland. Det var for fem år siden, da jeg var 25 år gammel, at jeg plutselig kjente meg trukket mot katolisismen. Den katolske kirkens moral og kulturelle verdier gjorde stort inntrykk på meg. Jeg så dem som en nødvendig motvekt mot alt det andre i vårt samfunn, at de opprettholdt de tradisjonelle verdiene innen familie, ekteskap og barneoppdragelse.

På den tiden hadde jeg ingen tro. Men jeg var nysgjerrig, så jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over om kristendommens historie. Jeg ble snart overbevist om at hvis det finnes noen sannhet i kristendommens lære, så måtte det være innen Den katolske kirke man finner den. (Dette sto klart for meg selv da jeg leste en bok skrevet av en lutheraner!) Jeg kunne bare ikke tro at en håndfull dissidenter som fikk innflytelse gjennom noen politiske lederes opportunisme kunne føre troen tilbake til den sanne opprinnelsen. Naturligvis var det lett for meg å se på saker og ting på denne måten, ettersom jeg selv aldri hadde tilhørt den kirken.

Til tross for dette er jeg mine foreldre stor takk skyldig når det gjelder min tro. De vekket i meg interessen for livets store spørsmål likesom et hardnakket ønske om å forsvare alt som er bra og godt. I motsetning til deres vurderinger var alt jeg møtte i samfunnet – på skolen, universitetet og i media – helt kynisk og relativistisk. Derfor var min oppdagelse av Kirkens filosofiske tradisjon (spesielt Thomas Aquinas) som en forfriskende kilde, eller som å vende tilbake til mitt barndomshjem! Jeg var overbevist om at den hellige Thomas ideer var en sunn basis for så mye av det jeg trodde på. At det finnes en sannhet om verden og som vi må oppdage – og at det også inne i oss finnes en sannhet, og at det bare er den som kan bli grunnlag for våre handlinger.

”Hvordan gikk det til at du ble katolikk?”

Jeg begynte å tenke på å bli katolikk – men jeg kjente ikke en eneste. Jeg var ikke helt sikker på hva det innebar å være katolikk og hva jeg trengte å gjøre for å bli det. Men jeg leste om Opus Dei på nettet. Jeg ble nysgjerrig og kontaktet straks mennesker innen Opus Dei på e-post og ba om å få besøke dem.

Før jeg besøkte deres senter i Helsinki, visste jeg overhodet ikke hva som ventet meg. Jeg trodde jeg skulle komme til noe som liknet et politisk partis hovedkvarter. Da jeg kom inn i huset ble jeg forbauset, for det var ganske enkelt disse guttenes hjem og de var dessuten så vennlige og naturlige.

Jeg satte meg ned med senterets direktør og forklarte mitt ønske om å bli katolikk. Han tilbød seg straks å gi meg undervisning i troslæren. Det ble en veldig interessant periode i mitt liv. Ikke bare syntes jeg at alt jeg fikk vite var vakkert og tiltrekkende, men jeg kunne ikke tro at denne mannen ga meg denne undervisningen helt gratis!

Jeg ville bli katolikk, det var overhodet ingen tvil igjen i meg. Jeg begynte å besøke senteret så ofte jeg kunne og hjemme begynte jeg å be mine egne bønner og rosenkransen. Alt dette gjorde meg så lykkelig at jeg ikke kunne tro at det var mulig å eie en slik lykke. Tilslutt ledet alt dette til at jeg ble døpt og konfirmert 1. oktober 2002, på den hellige Thérèse av Lisieuxs festdag.

”Hva liker du best i Opus Dei?”

Det er så mye jeg liker der: den vennlige familieatmosfæren, ideen om at vi alle er Guds barn og respekten for hvert individs frihet. Men jeg antar at det beste med Opus Dei er at det er så fullt av disse gale menneskene som vil gjøre så mye godt i verden – og de bryr seg ikke om hva andre mener om det!

”Hvorfor bestemte du deg for å bli numerario?”

Det var ikke noe jeg planla. Jeg håpet tvert imot å få en stor familie en dag. Men Gud hadde andre planer for meg. Da jeg oppdaget det ble jeg dypt sjokkert og sa til Ham: ”Nei, du kan ikke kreve dette av meg! Be meg om hva som helst annet, men ikke det!” Til slutt ga jeg etter og ble lykkeligere enn noensinne.

”Hva er din favorittekst av den hellige Josemaría?”

Punkt 1 i ”Veien”:

Ditt liv må ikke være forgjeves. Vær til nytte. Etterlat spor etter deg. Lys med lyset av din tro og din kjærlighet.

Dette var de første linjene jeg leste av den hellige Josemaría. De forandret mitt liv.

”Hva kan Opus Dei bidra med i det tredje årtusens europeiske samfunn?”

Vanskelig spørsmål det der... La meg tenke etter hva Europa trenger. En ting det virkelig trenger er håp. Europa har blitt skuffet av utallige år med ideologier som baserte sitt håp bare på mennesket uten å bry seg om Gud. Ikke noe rart at slike håp aldri kunne leve opp til det de lovet. Vi befinner oss fremdeles i en slik periode som kjennetegnes av et falsk håp. Vi håper at materiell fremgang skal frelse oss, økonomisk vekst etc. Jeg tror ikke at noen i dypet av sin sjel tror at disse tingene kan gjøre dem lykkelige, men de klamrer seg fast til dem for de har ingenting annet og ingen kan leve uten håp.

Det er kristendommens forbløffende budskap. Gud finnes virkelig, ikke bare der ute i det uendelige, men også nettopp her, ved min side, til og med i meg. Han kommer inn i historien fordi Han elsker meg og Han ikke bare frelser meg fra mine synder (som er virkelige), men han er også den mest imponerende person som jeg noensinne har møtt.

Det Opus Dei da gjør er å fortelle menneskene at de er kalt til å bli Kristi etterfølgere i verden, og at de kan bli det uten å legge til side noe i denne verden, verken teknologiske fremskritt, vitenskapelige oppdagelser, storartede filmer, musikk, god mat og vin, menneskelig kjærlighet, vennskap... Alt dette kan i stedet bli anledninger til å møte Kristus og lære å kjenne Ham bedre. Dessuten, hvis vi begynner å elske Gud, blir alle disse gode tingene enda mer fantastiske og gjør at vi elsker Gud mer og mer for hver dag som går.