”Jeg kom til Utrecht for å begynne på universitetet der. Jeg skulle studere medisin. Siden jeg trengte et sted å bo valgte jeg å bo på Hogeland som er et studenthjem kjent for sine klart katolske holdninger. Ifølge det jeg hadde lært var katolisismen en feilaktig lære, derfor spurte jeg meg selv om Hogeland virkelig var et godt valg. Men i ungdommelig overmot valgte jeg det vanskelige fremfor det lette og oppdaget raskt at saker og ting ikke var slik jeg hadde trodd. Jeg møtte der en ånd av stor frihet og respekt for andres synspunkter.

For et og et halvt år siden konverterte en studiekamerat og det fikk meg til å tenke meg om. Det slo meg at det var samme Gud vi trodde på. Til tross for at jeg følte stor sympati for den katolske lære var det to punkter der vi tenkte forskjellig: eukaristien og måten å se Maria, Guds mor på. Etter en tid med studier av disse og andre emner bestemte jeg meg for å bli medlem av den protestantiske menigheten som min familie tilhører, selv om jeg var i mot visse ting der, blant annet hvordan de så på Den katolske kirke.

Min beslutning om å slutte å søke og å legge alt i Guds hender ga meg ingen ro. Min tvil forsvant ikke og jeg kjente meg urolig. I Hogeland studenthjem er det et kapell der mange studenter går for å be eller delta i en messe som en prest fra Opus Dei feirer hver dag.

Jeg husker at jeg ikke kunne gå forbi kapellet uten å føle behov for å gå inn. Det er vanskelig å forklare hva jeg følte. Jeg forsto at dersom jeg bestemte meg for å gå inn i kapellet og bøye kne for Jesu hellige nærvær i monstransen, kunne jeg ikke fortsette å være protestant, slik min situasjon var. For øyeblikket ville jeg ikke binde meg til å ta det avgjørende skrittet. Jeg var ikke tilstrekkelig motivert eller trygg nok til å ta en slik beslutning. Jeg ville ikke sjokkere min kristne menighet eller min familie, derfor bestemte jeg meg for å la det gå en stund i håp om at alle mine ”problemer” skulle forsvinne.

”Gud blir ikke trett av å vente”

Så ble det jul og den klarhet som jeg håpet å få i denne tiden av lykke og hvile kom ikke. Ved å lese en del av boken ”Endelig hjemme” av Henri Nouwen fikk jeg på nytt håp. Det gjorde meg godt å lese at Gud elsker oss med uendelig kjærlighet, så høyt at han ikke vil tvinge oss til å elske ham, men vil at det skal skje frivillig. Han kan vente. Han blir ikke trett av å vente.

Ved min konvertering var eukaristien av avgjørende betydning. Jeg misunte alle dem som hver dag gikk til messe. Jeg kunne ikke forestille meg et liv som katolikk om jeg ikke hver dag fikk gå til messe. Det var sikkert også av betydning at jeg i paven så en farsfigur og at jeg i alle de prester og katolikker jeg møtte gjenkjente Kristi ansikt.

Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke slutte å forundre meg over hvilken måte Gud ledet meg på. På den en siden ved at det meste jeg vet om den katolske lære har jeg lært over en kopp varm kakao sammen med min venninne Agnes. På den andre side ettersom jeg i mitt indre har opplevd at Kristus lever. Når jeg skriver alt dette er det bare for å uttrykke min takknemlighet. Som en prest sa som har hjulpet meg på denne veien mot den fullkomne troen: ”Ikke bare bør jeg være takknemlig for det jeg selv har fått ta imot, men også for at jeg, hvis jeg er trofast, fra dette øyeblikk kan bety noe for andre.”

Hogeland er et studenthjem for universitetsstudenter i Utrecht. Den åndelige veiledningen og undervisningen er betrodd til Opus Deis prelatur. Mer informasjon på: www.instudo.nl/hogeland/index.html