Troens kjede av bestemødre og mødre

Paulusåret, 10. måned, en kommentar til 2 Tim 1,5.

Opus Dei - Troens kjede av bestemødre og mødre

Paulus skriver til Timotheos, sitt ”ekte barn i troen”: ”Jeg tenker også på din oppriktige tro – den tro som først bodde i din bestemor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er overbevist om også bor i deg.” (2 Tim 1,5)

Paulus vakre ord om sin medarbeiders mormor og mor sies nærmest i forbifarten. De har sådd troen i Timotheos og styrket den. Navnene Lois og Eunike gir brevets hovedtema personlige trekk. De to kvinnene er ledd i en kjede der den oppstandne Herre står i begynnelsen og som strekker seg gjennom århundrene til oss i dag. Og gjennom oss vil den nå våre etterkommere. Forutsetningen for dette er trofasthet i gjengivelse av troen og kunnskap om måten ”man skal gå frem i Guds hus, den levende Guds kirke, sannhetens støtte og grunnvoll.” (1 Tim 3,15)

I alle tider har det vært kristne som har virkeliggjort dette: under forfølgelsene, i diasporaen, i evangeliseringen av nye land og folk. Også i vårt velferdssamfunn har mormor/farmor ofte lykkes i å skape en bro, som foreldrene fra en ”fortapt generasjon” har revet ned.

Familien er den normale veien når det gjelder å gi troen videre. Mange av oss tenker med takknemlighet på tidligere og fremdeles vedvarende troserfaringer i vår egen familie, på rikdommer som har nådd oss ad denne vei. Den hellige Josemaría minner om:

”mange andre jøders og hedningers, grekeres og romeres hjem, der undervisningen fra Herrens første disipler slo rot.

Disse familiene levde av Kristus og hjalp andre til å bli kjent med Kristus. De utgjorde små kristne fellesskap som utstrålte evangeliets budskap. Familier som var lik andre familier på den tiden, men som ble besjelet av en ny ånd som smittet over på dem som nærmet seg dem og som hadde kontakt med dem. Slik v ar de første kristne, og slik må også vi være som er kristen i dag: vi må så glede og fred, den glede og den fred som Jesus har gitt til oss.” (Christ Is Passing By, 30)

Timotheos har som biskop et spesielt ansvar. Derfor formaner Paulus: ”Våk over deg selv om din undervisning, gi dette all din oppmerksomhet, så frelser du både deg selv og dem som hører deg.” (1 tim 4,16) Og videre: ”Ta vare på det som er blitt deg betrodd, Timotheos! Hold deg borte fra vanhellig og tomt snakk, og fra påstandene til den såkalte ’erkjennelse’, falsk som den er”. (1 Tim 6,20) Paulus mener med disse ordene fristelsen, å forakte de enkles innsikt og fromhet av elitistisk arroganse. Mot denne innbilskhet legger apostelen vekt på troens enkelhet og faren for selvhevdelse: ”Å fremme den kjærlighet som springer frem av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro.” (1 Tim 1,5)

Alt etter tidsånden opptrer slike antatte innsikter, en slik ”gnosis” i forskjellige skikkelser. I sin nyttårspreken i 1979 formante nåværende pave og daværende erkebiskop av München og Freising: ”I likhet med Bergprekenen er og forblir den kristne tro et forsvar av de enkles tro mot de intellektuelles makt. Her blir tilslutt det helt demokratiske element synlig, som ligger i sentrum av det kirkelige læreembete. Dets oppgave er å forsvare de enkles tro mot de intellektuelles makt, å bli de enkles stemme, når teologien ikke lenger tolker trosbekjennelsen, men okkuperer den og stiller seg over bekjennelsens enkle ord. I den grad vil nødvendigvis læreembetets gjøren og laten alltid ha de naives lysskimmer over seg... Det kirkelige læreembete beskytter de enkles tro, de som ikke skriver bøker, som ikke viser seg frem på TV og som ikke kan skrive noen lederartikler til avisene.”

Slike enkle mennesker i den levende og oppriktige troens kjede var den store aposteldisippelen Timotheos mormor og mor, som Paulus lovpriser.