Tid for konspirasjoner

"Opus Dei er et personalprelatur. [...] Mer enn 85.000 medlemmer og et hundretusentalls andre mennesker i 90 land finner i Opus Dei hjelp og inspirasjon til å leve ut sin kristentro i sitt daglige liv. Medlemmene er i det store og hele legfolk som lever et vanlig yrkes- og familieliv." Vi gjengir en artikkel fra tidsskriftet Broen (nr. 6 2004).

Penger, pisk og pave var tittelen på et oppslag i Dagbladet Magasinet i høst, der søkelyset ble rettet mot Opus Dei – ”en mektig, farlig og kultisk organisasjon” med ”mektige” venner.

Godt hjulpet av bestselgeren Da Vinci-koden (se anmeldelse i Broen nr. 3-2004), dro man ”hele” historien om hvordan penger, makt og kadaverdisiplin bidrar til å opprettholde en suspekt organisasjons innflytelse, for naturligvis har den en helt annen agenda enn det den gir seg ut for: Selvsagt er det makt – og ikke hellighet – som er målet. Sannhetsvitnene var to tidligere medlemmer som sto frem med sine historier.

Konspirasjonsteorier har engang det til felles at jo mer usannsynlig noe er, desto større sannsynlighet er det for at det er tilfelle. Resultatet blir gjerne deretter. Om noen skulle sverge på at de ikke var medlemmer i Opus Dei, ville sannsynligheten for at de var det, bare være enda større!

Nå er det uansett ingen forbrytelse å være medlem av Opus Dei. Det er en anerkjent og verdsatt organisasjon i vår kirke – grunnlagt av den hellige Josemaria Escriva i 1928 for å hjelpe kristne til å helliggjøre det daglige liv og til apostolisk virksomhet.

Opus Dei er ikke noe ordenssamfunn, legmannsorganisasjon eller bevegelse, men et personalprelatur, hittil det eneste av sitt slag. Personalprelaturer er sjelesorgsinstitusjoner som ledes av en egen prelat, og som er ment å komplettere Kirkens vanlige tilbud om sjelesorg. Det kan for eksempel sammenlignes med militærordinariater, som finnes i mange land for soldaters sjelesorg – i praksis det samme som et personalprelatur, selv om de ikke bærer navnet. Alle organisasjonens medlemmer står likevel under biskopen hvor de bor. Opus Dei driver en rekke sosiale og karitative prosjekter over hele verden. Mer enn 85.000 medlemmer og et hundretusentalls andre mennesker i 90 land finner i Opus Dei hjelp og inspirasjon til å leve ut sin kristentro i sitt daglige liv. Medlemmene er i det store og hele legfolk som lever et vanlig yrkes- og familieliv. Noen av medlemmene lever i sølibat. Noen av dem tar igjen et mer direkte ansvar for driften av organisasjonens apostoliske virksomhet, og disse lever i fellesskap som er opprettet med apostolatet som formål. I tillegg har prelaturet egne prester som står for åndelig veiledning og sjelesorg blant medlemmene.

I Dagblad-artikkelen fremgår det også at presterådet i Oslo Katolske Bispdømme i mars i år frarådet at Opus Dei skulle få etablere seg i bispedømmet. Begrunnelsen var, ifølge Stian Erdal i Informasjonstjenesten, at "de opererer som et selvstendig, personlig bispedømme, og ikke bidrar til det lokale menighetsarbeid.". Videre at "det er kulturelle aspekter ved Opus Deis virksomhet som ikke passer inn i vår kontekst". Ikke desto mindre har en av Opus Deis prester – de siste årene vikaren for prelaturet i Skandinavia, Johannes Bernaldo – kommet hver måned til Oslo for å stå til disposisjon for Opus Dei-medlemmer og andre interesserte med tilbud om retretter og veiledning. Dette skjer i åpenhet og forståelse med biskop Schwenzer.

Opus Deis informasjonsansvarlige for Skandinavia, Denis Searby i Stockholm, kom også på banen i kampens hete. I et innlegg i Dagbladet skriver han blant annet: "Opus Deis målsetning er ikke å søke makt, men å fremme vanlige kristne menneskers forening med Gud i hverdagen. Vår måte å formidle åndelig veiledning, å søke nye medlemmer på, å be og gjøre bot på, er i fullstendig overensstemmelse med det kristne ideal. Deri ligger nok kontroversen."

For dem som ønsker å orientere seg om Opus Dei, kan vi henvise til Opus Deis hjemmesider, www.opusdei.org. De finnes på en rekke språk, siden i høst også på norsk.

ABH

  • BROEN-katolsk kirkeblad // ABH