Hva blir den største begivenheten i år 2006? Ifølge en lederartikkel i den amerikanske utgaven av tidsskriftet Newsweek kommer den store begivenheten til å være gigantproduksjonen av ”Da Vinci-koden”.

For første gang gir en representant for ”filmens skurk”, prelaturet Opus Dei, sitt syn på denne produksjonen. I mai i år kommer Sony-Columbia med filmen som bygger på boken og som har Tom Hanks og Audrey Tautou i hovedrollene.

Marc Carroggio, ansvarlig for Opus Deis kontakt med utenlandske journalister, innrømmer overfor Zenit at boken og det nye filmprosjektet ”blir en slags indirekte reklame for oss”.

Carroggio legger til at når det gjelder filmen, som er filmet i Louvre i Paris, har ingen av partene utstedt noen krigserklæring. Det handler i stedet om å benytte seg av den store interessen som Jesus Kristus med dette vekker, understreker han.

– Hva synes du vekker mest avsky i boken og nå i filmen? Carroggio: Jeg vet at fiksjon har sine egne lover og at man ikke skal ta den altfor alvorlig. Men likesom enhver kristen, føler jeg vemmelse for den frivolitet som boken behandler Jesu Kristi liv med.

Dessuten er et av problemene med denne type scenarier at man ”kriminaliserer” en gruppe personer. Boken fremstiller Kirken som en gjeng skurker som i 2000 år ikke har veket tilbake for noe for å skjule en stor løgn.

Selv om det virker grotesk, ja iblant også komisk, så blir resultatet at man gir et frastøtende bilde av en institusjon, og det er et velkjent faktum at bilder som gjengir sitt objekt på en frastøtende måte ofte skaper hat hos personer som mangler kritiske evner.

Jeg synes at vi ikke trenger flere karikaturer av religioner. Vi må i stedet prøve å vie våre krefter til å skape enighet, toleranse og forståelse. Vi kan ikke ønske fred med den ene hånden og med den andre gi slag under beltestedet.

– Opus Dei pleier ikke komme med offisielle uttalelser i forkant av ulike begivenheter. Blir det et unntak når det gjelder filmen Da Vinci-koden? Carroggio: Det finnes de som håper på en krigserklæring fra Den katolske kirkes side og innen denne fra Opus Dei. Det ville kanskje være god reklame for filmen, man kunne fremstille det som en konflikt mellom forskjellige maktsfærer osv.

Men jeg kan forsikre dere om at det eneste svaret som vil komme fra Opus Dei blir en fredserklæring. Ingen kommer til å ty til trusler eller boikotte filmen eller liknende.

Sannheten er at vi ville vært takknemlige om produsenten, Sony-Columbia, hadde vist oss et tydelig tegn på respekt. Men fra deres side har det bare vært det som vi kan kalle ”vennlig likegyldighet”, uten tegn på at de har noen slags følsomhet overfor det som representantene for den religiøse tro føler i et slikt tilfelle.

– Hva tror du reaksjonen hos Opus Deis medlemmer blir? Carroggio: Reaksjonen hos personer som tilhører Opus Dei kommer til å bli den samme som hos mange andre kristne: å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.

Egentlig står vi nå overfor en stor anledning til å få snakke om Jesus Kristus. Jeg tror den store interessen publikum viser for Jesu Kristi person delvis kan forklare bokens popularitet. Det handler om et typisk tilfelle av kulturell parasittvirksomhet. Man prøver å bli berømt ved å polemisere mot berømte personer, man prøver å fremstille en overtredelse av kunst som kunst. Om det ikke hadde vært Jesus Kristus som var hovedpersonen i romanens intrige, ville interessen raskt dabbet av.

Jeg synes den beste måten å møte filmen på, er å informere om Jesus Kristus, med egnede midler. Jeg tror at i år kommer mange til å ville lese Evangeliet, lese en god bok som handler om Jesu liv og kanskje de da kommer til å prøve å forstå troens grunnspørsmål, som belyser de vanskeligste problemene i menneskets tilværelse, og gjør at vi bedre kan forstå disse problemene.

For meg betyr alt dette at man må gjøre det beste ut av situasjonen.

– På en måte har Dan Brown gjort Opus Dei ”in” og det er nå opp til dere å gripe anledningen og forklare for folk hvem dere er. Har dere merket en viss økning av interessen for å skaffe seg informasjon om Opus Dei? Carroggio: Ja, det har vi utvilsomt gjort. I de siste månedene har bare i USA mer enn en million mennesker vært innom vår hjemmeside (https://www.opusdei.org), delvis takket være interessen som Da Vinci-koden har skapt.

Det blir en slags indirekte reklame for oss.

Det får meg til å tenke på noe som hendte i de tidligere kommunistlandene. Hvis et offisielt organ trykket en artikkel mot Kirken, som også inkluderte angrep på Opus Dei, fikk vi hemmelige henvendelser fra mennesker i disse landene, som leste tekstene ”i motsatt betydning”, ”i negativ”. De hadde kommet til konklusjonen at Opus Dei måtte være interessant siden organisasjonen ble kritisert av dem som også kritiserte Den katolske kirke. Med Da Vinci-koden skjer det noe tilsvarende.

Vi har allerede fått nok av god reklame på grunn av boken og vi håper med Guds hjelp å få enda mer gjennom filmen. Vi skal prøve å gjøre en større informasjonsinnsats og tilby total åpenhet og tilgjengelighet. Alle dører kommer til å stå åpne. Vi ville gjerne gi dem som ønsker det anledning til å bli kjent med Opus Dei fra kilden. Noe verken bokens forfatter eller filmens produsent har villet gjøre.

– Kommer dere til å sette i gang en rettslig prosess mot filmen? Carroggio: Det tror jeg nok ikke vi gjør. Selv om det finnes gode grunner til det. Tenk deg om en film avslørte at Sony-Columbia ikke var det selskap vi tror det er, men et foretak som tilhører mafiaen, en sekt med snikmordere. Jeg tror ikke deres advokater ville nøye seg med å sette opp en plakat som sa: Vær ikke bekymret, det er bare oppdiktet. Jeg er sikker på at de ville true med å saksøke den som sa noe slikt.

Men det er også riktig at en rettsavgjørelse ville være symbol på en dyptgående konflikt. Det ville bli ”Opus Dei versus Sony-Columbia”. Det høres uvirkelig ut for meg. Jeg sa jo at det eneste Opus Dei kommer til å gjøre er å avlegge en fredserklæring. For å slåss må man være to, og i dette tilfelle vil det ikke være mange nok til det.

På den andre siden finnes det Opus Dei-medlemmer i mer enn 70 land. Noen av dem driver sammen med sine kolleger yrkesskoler for bønder eller for ungdommer som ikke finner arbeid, eller de starter sykehus i fattige landsdeler. Alle disse initiativene krever at mange medarbeidere støtter dem økonomisk. Det er klart at boken og filmen kan vanskeliggjøre deres arbeid med å samle inn midler til dette. Derfor ville det ikke forundre meg om noen av disse organisasjonene ville søke godtgjørelse for de tapene de lider.

– Kommer dere til å fraråde medlemmene i Opus Dei (mer enn 80 000 mennesker i hele verden) fra å se filmen, eller foretrekker dere at de ser den slik at de vet hvilke løgnaktige ting som sies om Opus Dei i visse kretser? Carroggio: Medlemmene i Opus Dei er voksne. Vi kommer ikke til å gjøre noe som helst i den retningen.

Et interessant spørsmål er om det ikke ville være passende å forby denne filmen for mindreårige. En voksen person kan se forskjellen mellom virkelighet og fiksjon. Det er nok å ha en smule utdannelse. Men overfor en manipulert historie mangler et barn vurderingsevne. Det hjelper ikke å sette merkelappen ”fiksjon” på filmen. På samme måte som man beskytter barna mot tydelige sex- eller voldsscener, burde man ikke på samme måte beskytte dem mot vold som uttrykkes på en mer subtil og dermed mer ondsinnet måte?

Det virker rimelig for meg å vise engstelse for dette. Foruten å tenke på den økonomiske gevinsten, er det nødvendig å tenke på den dårlige innflytelsen filmen kan ha på ungdommen. Men jeg vil fremholde at vi ikke er ute etter å så uenighet mellom forskjellige mennesker, land eller religioner, men at vi bare vil at alle skal kunne forlikes.