Etter å ha fortalt om hvordan Jesus som barn ble gjenfunnet hos de lærde i templet, fortsetter evangeliet slik: Deretter gikk han med dem hjem til Nasaret, og levde der som en lydig sønn. Men hans mor gjemte minnet om alt dette i sitt hjerte. Og som Jesus skred frem i alder, vokste han også i visdom, og fant stadig større gunst hos både Gud og mennesker. (Lk 2, 51-52)
I to vers fra evangeliet samles atten år av Jesu og Marias liv. Det var viktige år der Den hellige familie førte en tilværelse helt lik den de andre innbyggerne i Nasaret hadde, men fylt av kjærlighet. Det er viktige år i frelseshistorien, som det inkarnerte Ord skulle gjennomleve i lydighet og i arbeid, som om det var et helt vanlig liv.
Hendelsen i Templet ble snart glemt, men de ord som Jesus da hadde sagt var stadig et tema i Josefs og Marias tanker. De så meningen med Jesu liv på jorden i et nytt lys, fullstendig viet til å oppfylle den oppgave som Den himmelske far hadde betrodd ham. Selv om disse ordene hadde laget dype spor i deres sjeler, fortsatte livet i Nasaret som før.
Hver dag hadde sin egen oppgave. Marias oppgaver var slike som en husmor har: lang vei for å komme til stedets eneste brønn der man kunne fylle krukken med rent vann, kna deig og steke brød i ovnen for hele uken, holde huset rent og fint, hvorfor ikke ved hjelp av noen blomster som bidro til farge og duft i omgivelsene, spinne den myke ullen og det bløte linet og siden veve de klærne de trengte, skaffe seg ting de trengte når reisende selgere kom til stedet for å fremby varene sine... Tusen husholdningsoppgaver som Maria utførte på samme måte som de andre kvinnene i landsbyen, men med stor kjærlighet.
Mens gutten ennå var liten, holdt han sin mor med selskap i husarbeidet og på hennes turer ut på landet. Men litt etter litt tilbrakte han mer tid sammen med Josef. I de årene vi her omtaler begynte han å hjelpe ham i arbeidet, som var omfattende. Josefs verksted liknet på de andre som fantes på den tiden i Palestina. Kanskje var det det eneste i Nasaret, som jo var en liten landsby. Det duftet av tre og renhet. De arbeidene som ble utført på bestilling var de typiske for en håndverker, som det heter i evangeliet, og han gjorde litt av hvert: hugget til en bjelke, tilvirket et enkelt skap, tilpasset et bord eller et tak, høvlet til en dør som ikke lukket seg bra... Fra ungdommen av og siden som ung mann lærte Jesus av Josef å arbeide godt, å være oppmerksom på detaljer, alltid med et hyggelig smil til kunden: han forlangte senere rettferdig betaling, men han kunne også utsette betalingen fra noen som gjennomgikk en tid med økonomiske problemer.
Marias vanlige liv overrasket ikke hennes slektninger og venner, ikke engang hennes mildhet og hennes finfølelse, som alle ble tiltrukket av. Faktisk var disse egenskapene som duggen som sprer frisk luft og farge på marken, og knapt ses i det hele tatt.
En dag døde Josef. Jesus var blitt voksen og kunne overta husets forpliktelser og forsørge sin mor. Maria og Jesus må ha grått i de siste øyeblikkene da den hellige Patriark sovnet fredelig inn, omgitt av de to han var så glad i. Han hadde fullført sitt oppdrag.
Etter Patriarkens død ble mor og sønn knyttet enda nærmere sammen. Hvor mange ganger må de ikke ha mintes ham i sine ensomme samtaler og i samtaler med andre familiemedlemmer i de lange vinterkveldene, i varmen fra ildstedet! De hadde en sann overflod av så mange detaljerte minner om ham og om hans gavmildhet, som var grunnlaget i håndverkeren Josefs liv.
I den stille freden i dette huset fortsatte Maria med sine vanlige oppgaver: å lage mat og vaske opp, og male mel og lage deig, å sy klær til Jesus og seg selv, å ta imot de personer som kom på besøk med en vennlig holdning... For hver gang med stadig større kjærlighet, fordi hun hadde i nærheten, i umiddelbar nærhet, den som var kjærligheten Kilde. Hennes vanlige liv overrasket i hvert fall ikke hennes slektninger og venner, ikke engang hennes mildhet og hennes finfølelse, som alle ble tiltrukket av, og som gjorde at alle i hennes nærhet følte seg vel til mote. Faktisk var disse egenskapene som duggen som sprer frisk luft og farge på marken, og knapt ses i det hele tatt.
Mens Jesus vokste opp og arbeidet, gjemte hans mor minnet om alt dette i sitt hjerte (Lk 2,51), overveide det og funderte på det, og hver hendelse ble anledning til og emne for en uavbrutt dialog med Gud.