”Ditt liv må ikke være forgjeves. Vær til nytte. Etterlat deg et spor.” Margaret Ogola har lykkes i å gjøre det den hellige Josemaría anbefaler i punkt 1 i Veien.
Som lege og mor til seks barn, der to var adopterte, har hun viet sitt liv til sitt lands utvikling, spesielt på området for helse og familien.
Fra 1994 ledet hun et kenyansk barnehjem for barn som var rammet av AIDS. I 2002, rundt tiden for helligkåringen av den hellige Josemaría, hjalp hun til med å danne Harambee, et samarbeidsprosjekt som støtter virksomheter i forskjellige land i Afrika.
I 2004 grunnla hun klinikken SOS HIV/AIDS for å ta hånd om kvinner og barn fra de mest nødlidende slumstrøkene i Nairobi.
Hun sov svært dårlig og brukte derfor nettene til å skrive. Hun har utgitt fire bøker av forskjellige slag, der Afrika alltid er hovedpersonen.
Hun ble en av forsvarerne av kvinnens rettigheter ved FNs verdenskonferanse som fant sted i Beijing i 1995.
”Kvinnen er familiens hjerte og familien er hjørnestenen i samfunnet. Kvinnen er et konsentrat av skaperkraft, av utvikling og av fred.”
Som lege har hun i internasjonale sammenhenger forsvart kvinnens liv og verdighet og krevd at de skal ”ha rett til naturlig familieplanlegging, en billig og sikke metode for å forlenge tiden mellom svangerskap.”
Margaret Ogola kjente godt til effekten av de sosiale aksjoner som bygger på løgner: fattigdom, HIV, foreldreløse barn, sexhandel, kvinnemishandling. ”Forebyggende aksjoner burde sette kvinnen i sentrum. Ikke bare for å gjøre dem i stand til å si ”nei”, men for å tilby dem et alternativ.”
I et land der 57 % av befolkningen ikke har mer enn en dollar om dagen å leve av, mistet Margaret Ogola ikke håpet, men viet seg helhjertet til pleien av mennesker som led av sykdommer som fører til døden. ”Hvis vi var iherdige, kunne vår menneskelige begavelse utryddeethvert virus. Vi kunne oppnå det slik vi har gjort med kopper eller polio.”
Hun snakket også om kraften som fikk henne til å kjempe: ”Jeg er stadig i kontakt med døden, dette har endret mitt liv dypt. Å være kristen, være medlem i Opus Dei, har hjulpet meg til å holde ut denne stadige kontakten. Jeg kan også sette mer pris på livet, fordi man i kontakt med døden også berører livet og all dets skjønnhet.”