Gud forbarmer seg over vår skrøpelighet

Barmhjertigheten, som kommer fra Gud, er et av hovedtemaene i Jesu forkynnelse. Paulusåret, 2. måned, en kommentar til Efeserbrevet 2,4.

Tekster om det kristne liv

Paulus skriver til efeserne: Men Gud er rik på miskunn, og om vi var døde på grunn av våre misgjerninger, gjorde han oss levende med Kristus, – så stor var hans kjærlighet til oss.

Vi aner at apostelen fremdeles er som blendet av lyset fra den overveldende opplevelsen på veien til Damaskus. Han som søkte rettferdighet gjennom gjerninger fikk da erfare den ufortjente guddommelige nådens dimensjon.

Da som nå: Når Gud kommer et menneske i møte så er det ikke på grunn av noen gjerninger, prestasjoner eller fortjenester, men for intet, av nåde ”i sin store kjærlighet”. Dette kjærlighetens lys avslører vår elendighet som en slagskygge, og derfor ber vi om barmhjertighet. Evangeliet forteller nettopp om hvordan lidende, bedrøvede og fortvilte mennesker er de som roper høyest på Jesus, slik som de spedalske og blinde: ”Ha miskunn med oss!”

Barmhjertigheten, som kommer fra Gud, er et av hovedtemaene i Jesu forkynnelse: som for eksempel i liknelsene om den barmhjertige samaritan og – i motsetning til den – om den ubarmhjertige embetsmannen. Men fremfor alt i liknelsen om den fortapte sønn, som også kalles liknelsen om den barmhjertige far. 

Men Jesus går lenger: Han lærer oss at vi ikke bare skal ta imot og oppleve Guds barmhjertighet, men også gi den videre: ”Salige er de barmhjertige, for de skal selv finne miskunn.” Hvis vi omgås forståelsesfullt, hensynsfullt og godhjertet med våre medmennesker, gjenspeiler vi lyset fra Guds barmhjertighet, som vi har tatt imot, og gir det videre.