Hei, jeg heter Yiran og jeg vil gjerne fortelle dere min livshistorie. Jeg ble født i Kina, i en by nær Shanghai. Min oldemor var den eneste kristne i familien min, alle de andre var ateister. Da jeg var liten tok hun meg med til sitt evangeliske trossamfunn, der jeg begynte å lære litt om den kristne troen.
Da jeg var 14 år gammel flyttet jeg til Spania, til en liten by i Cantabria. Siden jeg ikke kunne finne noen evangeliske kristne der, mistet jeg kontakten med troen. Da tiden kom for å begynne på universitet bestemte jeg meg for å ta mastergrad i kjemi, uten å vite så mye om det på forhånd, men jeg liker utfordringer og naturvitenskap har alltid appellert til meg. Der traff jeg Fernando, en meksikansk-japansk gutt, og vi begynte å gå ut sammen. Jeg oppdaget fort hvordan han levde sin katolske tro og hvordan han hadde lært å be i familien sin. Da jeg ble bedre kjent med familiens hans, opplevde jeg deres sterke samhold og hengivenhet for hverandre. Selv om jeg ikke går ut med Fernando lenger, var dette et første skritt på veien til å gjenoppdage Kirken og overvinne noen av fordommene mine mot katolikker.
I mitt andre år på universitetet traff jeg Inés, en veldig normal jente som var morsom å være sammen med. Vi ble gode venner og etter en stund fortalte hun meg at hun var numeraria i Opus Dei. Jeg ble bare så overrasket! Min forestilling om en person viet til Gud i Den katolske kirke var at det måtte være en kjedelig og trist person; men jeg innså at ingenting kunne vært fjernere fra sannheten.
Etter noen måneder inviterte Inés meg med i en studentgruppe organisert av folk fra Opus Dei. Der begynte jeg å gå på noen studier i kristen formasjon; skjønt det ikke så mye klasseundervisning, det var riktigere å kalle det dialoger der vi utvekslet ideer og jeg la frem all den tvilen jeg hadde om troen og Kirken. Jeg ønsker alltid å lære mer, å oppdage grunnen til at ting er som de er. Min interesse for Den katolske kirke var basert på nysgjerrighet, og det var ennå fjernt for meg å vurdere å konvertere.
Men etter en stund begynte jeg å bli mer personlig interessert i troen, og begynte å gå på noen mer dyptpløyende foredrag, der Ana, en annen jente jeg var blitt kjent med, snakket med oss om den katolske tro og lære, og hjalp meg til å overvinne min usikkerhet om Kirken.
En dag anbefalte Ana at jeg skulle lese ”Rome Sweet Home”, en bok der Scott Hahn, som hadde vært protestantisk pastor, forteller om hva som førte til at han ble opptatt i Den katolske kirke. Sannheten var at jeg hadde ikke et ledig øyeblikk til å lese den, med alle kravene fra studiene, arbeidet, matbloggen min... Så jeg ga boka tilbake til henne ulest.
Da eksamen var over tok jeg en rask ferie, der jeg reiste til andre byer i Spania med kameraet som min eneste følgesvenn. En dag befant jeg meg i Logroño. Da jeg gikk rundt i bykjernen gikk jeg innom en liten bokhandel for å kjøpe noe kontorutstyr, men det viste seg at det var en bokhandel som solgte religiøse ting. Da jeg kom, ble jeg overrasket over å se boka av Scott Hahn som Ana hadde anbefalt. Jeg bestemte meg for å kjøpe den der og da, for dette kunne ikke være en tilfeldighet. Jeg leste den fra perm til perm uten pause, noe som er uvanlig for meg, for jeg synes ennå det er vanskelig å lese spansk.
Så dro jeg til Saragossa, og da jeg besøkte Pilar-katedralen, innså jeg endelig at jeg hørte hjemme i Den katolske kirke. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, men det var ingen vei utenom. Jeg så tydelig at jeg måtte konvertere. Jeg er sikker på at Guds nåde også var med i avgjørelsen.
Nå forbereder jeg meg på å motta dåpen og jeg har begynt å gå til messe på søndagene. Jeg har også oppdaget hvordan jeg kan finne Gud i enkle daglige hendelser: i mitt arbeid, mine hobbyer, samvær med venner... For meg er tiden nå en skatt, og etter min avgjørelse for noen måneder siden, en gave fra Gud.