Fra brevet til romerne

For å feire 2000-årsjubileet for apostelen Paulus’ fødsel har pave Benedikt XVI erklært et jubileumsår. Det varer fra 28. juni 2008 til og med 29. juni 2009. Josef Arquer kommenterer hver måned et kort avsnitt fra hedningeapostelens forskjellige brev.

Tekster om det kristne liv

Hvis Gud er for oss, hvem kan da være mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men prisga ham for oss alle, kan han annet enn med ham gi oss del i alle sine gaver? (...) Og hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare, sverdet? (...) Men midt i alt dette vinner vi en overveldende seier, ved ham som ga oss sin kjærlighet. Ja, jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller ’makter’, verken de ting som nå er eller de ting som skal komme, verken sfærenes eller dypets ’krefter’, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, slik som den har vist seg i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8,31-38)

Den tidligere kristenforfølgeren presenterer seg for romerne. Han vil besøke dem snart. Etter at det guddommelige lyset blendet ham på veien til Damaskus og fikk ham til å falle til marken, har Paulus – med samme brennende men nå renere iver for Gud – blitt en annen.

Gud lar apostelen få oppleve hans overveldende styrke på en enestående måte. Paulus anser derfor at fiendenes motstand og de mange vansker ikke er noen ulykke. For han vet at ”Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham”.

Ingenting kan skje utenfor det guddommelige forsyns makeløse forordning. Nå kan Paulus uten frykt innordne sine egne svakheter i noe større. Det er ikke lenger jeget – lidenskapelig, glødende og iblant splittet – som står i sentrum, men Jesus Kristus, som ”fedrenes Gud” åpenbarer seg i.

Det er mindre hans foretaksomhet enn hans lidenskapelige kjærlighet til Gud som stadig fører ham til nye apostoliske utfordringer. Derfor skriver han til romerne i brevets første kapittel: ”Jeg vil dere skal vite, brødre, at jeg mange ganger har foresatt meg å komme til dere, men hittil er det alltid kommet noe i veien. Jeg ville nemlig gjerne få gjøre noe som bar frukt blant dere også, slik som jeg har gjort blant hedningene ellers. For jeg har samme plikt overfor alle – hellenerne som de fremmede, de lege som de lærde. Og dermed er jeg – så langt det står til meg – rede til å forkynne evangeliet også blant dere i Roma.”

Pave Benedikt kommenterer det slik: ”Av dette kan enhver kristen lære mye. Kirkens handlinger er bare troverdige og virksomme i den grad alle som tilhører den er forberedte på å være trofaste mot Kristus i enhver situasjon. Der denne beredvillighet mangler, vil sannhetens avgjørende argument, som Kirken selv er avhengig av, ikke bli oppfylt.”