I sin tale sa paven at ”det er en stor og viktig oppgave å utdanne nye generasjoner slik at de kommer til den tro som hele det kristne fellesskap er kalt til. Siden det er en spesielt vanskelig sak, er det viktigere enn noen gang tidligere.”
”Vissheten om at vi er elsket av Gud og gleden over dette må få konkret og merkbart uttrykk hos hver enkelt av oss, og helt spesielt hos den unge generasjon som er i ferd med å tre inn i troens verden.”
Den hellige far viste til hvor viktig det er at den unge generasjon føler at Kirken ”er som en flokk venner som man virkelig kan stole på. Den er nær unge mennesker i alle livets øyeblikk og ved alle anledninger. (...) Den svikter oss aldri, selv ikke i dødsøyeblikket, for den kommer jo med løftet om evighet.”
De unge og tenåringene, fortsatte han, ”må befris fra den fordom at kristendommen setter hindringer i veien for gleden vi finner når vi elsker noen. Det sies at Kirken gjennom sine påbud og forbud hindrer menn og kvinner i å nyte lykken som de finner i sin kjærlighet til hverandre. (...) De ti Guds bud er ikke en rekke ”nei”, men de er et jublende ”ja” til kjærligheten og til livet. Den menneskelige kjærlighet trenger å renses, modnes og gå ut over seg selv, for å bli helt og fullt verdig mennesket, for å bli sann og varig glede, slik at den kan tilsvare kravet om å være i den evighet som den innebærer, og som den ikke kan fornekte uten å forråde seg selv. Dette er grunnen til at kjærligheten mellom mann og kvinne bare kan helt og fullt virkeliggjøres innen ekteskapet.”
Benedikt XVI understreket at sannheten ”bør være grunnlaget for alt vi gjør.” Troen gjør at ”vi tar imot og aksepterer denne sannheten som vi dog ikke kan forstå, selv ikke ved slutten av livet og som våre sanser ikke kan fatte. (...) Troen gjør at vi kan forstå noe av det store mysterium som våre liv er og at vi i Gud kan finne den endelige meningen med vår eksistens.”
En annen dimensjon i troen, fortsatte paven, ”er å stole på en person, og ikke en hvilken som helst person, men på Jesus Kristus”, han som ”fyller våre hjerter, utvider dem og fyller dem med glede. Han leder vår intelligens mot nye uutforskede horisonter, gir vår frihet dens endelige referansepunkt ved å befri den fra egoismens angst, og ved å gjøre at den blir i stand til å føle ekte glede.”
Senere talte han om alle vitenskapens erobringer, og sa at ”ofte fremstilles disse som om de sto i motsetning til troens uttalelser, at de skaper forvirring og gjør det vanskeligere å akseptere troens sannheter.” ”Dialogen mellom tro og fornuft gir, om den skjer i tillit og på en stringent måte, muligheten til på en virksom og overbevisende måte å oppdage Gudstroens fornuftige karakter. Det er ikke troen på en hvilken som helst Gud, men på den Gud som viste seg i Jesus Kristus og kan dessuten vise at det er nettopp i denne Jesus Kristus vi finner oppfyllelsen av all ekte menneskelig streben.”
Det er viktig at Kirken fremholder at det foruten troserfaringen ”finnes en priviligert sfære der møtet med Gud skjer mer direkte (...): og det er bønnen.” Da han sa dette, ba paven samtidig Romas kirke og spesielt ordensfolket om at de skulle være ”utholdende i bønn” og ”tilbe Kristus som lever i eukaristien, og hele tiden vokse i kjærlighet til Ham, som er vår bror og sanne venn, Kirkens brudgom og den trofaste og barmhjertige Gud som elsket oss før vi elsket ham. På den måten kommer ungdommene til å være forberedte og mottakelige for å lytte til hvordan Han kaller oss, og forstå om han vil ha oss helt for seg selv, til et liv i prestetjeneste eller til et liv som styres av klosterets lover.”
Han fortsatte med å si at jo mer vi lar Kristus bli vår næring og jo mer vi forelsker oss i Ham, jo mer kommer vi i tillegg til å føle oss oppfordret til å gi andre det vi selv har lært og som er troens glede. Dette er spesielt viktig når vi opplever at man i forskjellige deler av verden merkelig nok har glemt Gud. Noe som vi på sett og vis opplever selv her i Roma.”
