Paulus skriver til Filemon: Og den jeg ber deg for er min sønn, en som jeg har fått her i mine lenker. Det er Onesimos.

Brevet til Filemon inneholder ingen utsagn om trosspørsmål eller moral; det handler om en personlig bønn fra apostelen. Og likevel hører og leser vi det korte brevet som ”Guds ord” og ”hellig skrift”. Slaven Onesimos hadde rømt fra sin herre Filemon i Kolossai og på sin flukt truffet Paulus, som omvendte ham til den kristne tro. Nå sender Paulus ham tilbake til hans herr. Han tar datidens rettsordning for gitt og setter i dette henseende ingen spørsmålstegn ved Filemons eiendomsrett til Onesimos.

Slaveriet var i det hedenske samfunn en selvsagt ordning. Bare de kristne innså at det er urettferdig og uverdig å behandle et menneske som en ting. De kunne ikke oppheve den allment gjeldende ordningen, men de kunne på en indre måte – i tanke og følelse – sette den ut av kraft. Og ved denne måten å forholde seg på, begrunnet i vissheten om at herrer og slaver har samme verdi som brødre og søstre i Kristus, ble slaveriet så smått uthult, også i det ytre, i samfunnet.

Brevet til Filemon viser et eksempel på hvordan kristendommen maktet å overvinne urettferdige sosiale strukturer innenfra. I Europas land finnes det ingen slaver lenger, men i stedet rikelig med andre sosiale spørsmål, som i like stor grad krever et kristent svar – i form av en måte å forholde seg på utført av mange enkeltindivider, noe som så smått kunne endre det offentlige liv.