Belisa:

En av de gode tingene ved å tilbringe tid i ørkenen er at følelsen av det enorme og tomme gir et klart sinn slik at man kan tenke bedre.

Jeg er en nygift lege. Rafa og jeg har bare bodd kort tid i Ruwais, en liten landsby i Emiratene to og en halv time fra Abu Dhabi, den nærmeste byen.

For å være ærlig er ikke Ruwais en landsby engang, det er en stor leir satt opp rundt et oljeraffineri, der praktisk talt alle er ansatt i samme selskap. Etter at vi kom hit, har vi hatt gleden av å kunne gå til messe hver uke.

MESSENS LOGISTIKK

Denne erfaringen er veldig spesiell. Siden denne landsbyaktige leiren tilhører et statlig selskap som er muslimsk, har den katolske kommunitet ikke tillatelse til å bygge en kirke hvor man kan møtes.

Her har katolikkene, som for det meste kommer fra Filippinene og India, et velorganisert system for å gå til forskjellige hus hver uke for å feire messe. Hensikten er å ikke forstyrre noen av de arabiske naboene to uker på rad.

Minst 80 personer, inkludert mange barn, kommer til messen, så vel som til den ukentlige katekesen. Av alle de som deltar er bare fire av oss vestlige.

Presten, som også er fra India, kommer fra Abu Dhabi for å feire messe klokken halv åtte om morgenen. Etterpå drar han til en annen landsbyaktig leir for å feire enda en messe, og deretter drar han hjem, noe som er en to timers reise. De få prestene her i landet gjør dette hver dag i forskjellige byer.

I det enkle huset, over et enkelt alter med et veldig lite kors over, blir transubstansiasjonens mirakel utført, og Jesus blir nærværende slik at hver og en av oss kan delta i gjestebudet for det Evige Livs Brød. I det øyeblikket forstår man virkelig hvor fantastisk det er å tilhøre Den katolske kirken.

Dette er Kirken, den store familien som ønsker deg velkommen i alle deler av verden hvor du måtte befinne deg. Men det er utvilsomt ikke så enkelt. For at messen skal kunne feries, trengs det bidrag fra mange mennesker: presten, den som låner ut huset sitt, diakonkoordinatoren, menneskene som møter opp – alle.

Det sitter en indisk dame ved siden av meg, som er så forskjellig fra meg på mange måter; men innerst inne er vi veldig like, fordi det er samme kamp og samme tro som forener oss. Hun ser det ganske sikkert også som en gave fra himmelen å kunne gå til messe i Ruwais.

Rafael:

Det å være her får meg til å innse at et menneske er svært privilegert hvis det får vokse opp i et katolsk land. Selv om jeg synes at siden vi har alt så like i nærheten (”rett under nesetippen” som min svigermor ville si), så forstår vi ikke hvilken stor velsignelse vi har fått. Nå angrer jeg over alle de tapte mulighetene til å gå et par skritt ekstra for å besøke tabernaklet på sykehuset, eller gå til en av de utallige kirkene på en ukedag for å være på messe og motta kommunion.

I land som Venezuela er mange mennesker ”kulturelle” katolikker: du blir født og så døpt, med feiring inkludert, du går i 3. klasse og mottar din første kommunion sammen med alle klassekameratene (også med mye feiring), i 10. klasse blir du konfirmert med ”panas” (mer feiring) du gifter deg i kirken (med feiring og fest). Og vi stanser sjelden for å tenke over hvor stort det er å være katolikk. Selvfølgelig skal festligheter være en del av dette siden disse hendelsene er anledninger til å glede seg, men ikke bare fordi de tilhører kulturen, men fordi det er en stor betydning i disse stadiene i livet til et menneske som streber etter å leve i Guds nærhet!

De menneskene som går til messe her gjør det ikke av ”kulturelle” grunner: de er overbevist om at det de tror på er sannheten og at ingen anstrengelser er forgjeves. Dette må være grunnen til at man legger merke til at atmosfæren her er så spesiell.

Nå forstår jeg bedre de bekreftende ordene til den hellige Josemaría i ”The Way”: at når vi leser om Jesu Kristi liv, og gjør det til vårt eget, vil folk rundt oss legge merke til det.