Prosjektet ”School Aid 2005 – Uganda” gikk ut på å bistå befolkningen på Buvumaøya med en skole, og slik gi flere barn på øya mulighet til skolegang.
En gruppe på 12 frivillige fra Sverige dro til Uganda i slutten av juni for sammen med en gruppe fra Uganda å reise til Buvumaøya og bygge skolen. Gruppen fra Uganda besto av studenter, men den svenske gruppen var mer blandet, både når det gjelder alder og arbeidssituasjon. De hadde likevel et felles samlingspunkt i Lärkstaden studiecentrum, et av Opus Deis samarbeidsprosjekter i Stockholm.
Ettersom det meste i vår verden koster penger, var de svenske frivillige tvunget til å søke sponsorer som ville bekoste materialer, reiseutgifter m.m., noe som ikke viste seg å være altfor lett, men ved mange forsøk og bønner fikk man sammen nok penger og en del arbeidsklær og kunne dra i vei. De svenske frivillige måtte også bidra til prosjektet med egne penger.
Livet på Buvumaøya er enkelt og befolkningen er fattig. Folk spiser vanligvis kjøtt bare til jul og påske, noe som de frivillige fikk erfare i sin tid på øya. De spiste mest ris, bønner, kassava og søtpoteter. Alt vannet de drakk måtte kokes først. Omtrent halvparten av gruppens medlemmer sov i telt og den andre halvparten sov inne, de fleste på liggeunderlag.
Ifølge planene skulle de arbeide åtte timer om dagen fra mandag til fredag, men det hendte at de var nødt til å jobbe flere dager i ett og til og med på lørdagene. Det var ikke uvanlig at den lille lastebilen som skulle frakte dem på lasteplanet til arbeidet og tilbake hver dag var forsinket. Reisen var også anstrengende: sittende på kanten av lasteplanet reiste man på en dårlig vei og støvet som virvlet opp etter bilen tvang en del av dem til å bruke munnbind. Dagen før innvielsen kom ikke bilen i det hele tatt. De frivillige måtte gå hele strekningen på 12 kilometer til fots for å komme til arbeidsplassen og få lagt de siste steinene. Men hele anstrengelsen var verd det da man den dagen fikk gleden av å se skolen ferdig bygd. Alt arbeidet ble gjort for hånd, uten hjelp av noen maskiner, noe som er vanlig i Uganda.
”En sak som har forbauset oss og hjulpet oss i disse ukene ved de svenske frivillige, har vært deres intensitet og flid i arbeidet, selv om det iblant har vært svært anstrengende”, kommenterte Nicholas Lutankome, en av de frivillige fra Uganda.
På skolens innvielsesdag var alle glade og man glemte raskt alle anstrengelsene, skitten, smertene på lasteplanet, midlertidig mangel på rennende vann, gnagsår, svett arbeid, forsinkelser osv. Den lokale sognepresten, som er den eneste presten på Buvumaøya, roste de frivillige i messen som ble feiret i den nybygde skolen, og sa at de hadde vært et godt forbilde for all på øya siden de hadde gjort på knappe fire uker det som for dem pleide å ta flere måneder. Han sa også at han hadde blitt overveldet over de frivilliges fromhet, siden han så mange av dem be og delta daglig i den hellige messe.
”På disse dagene har jeg lært meg å ordne tiden min, slik at jeg kan arbeide hardt og vie tid til Gud,” sa Robert Brienstam fra den svenske gruppen.
Til tross for alle problemene og vanskene var det ingen som klaget, tvert i mot lengter folk tilbake. Hvorfor? Jo, fordi møtet med uganderne, både frivillige og lokalbefolkningen, var fantastisk og de smilte og lo nesten bestandig. Deres glede midt i fattigdommen og enkelheten smittet av, og de vennskapsbånd som ble knyttet kommer, om Gud vil, aldri til å bli glemt.
Og hva med skolen? Den ble ferdig i henhold til prosjektplanene, men prosjektet fortsetter med pengeinnsamling, for skolen trenger vinduer, dører, rengjøring, maling og annet.