Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete, men jeg har bedt for deg, for at din tro ikke må svikte. Og når du har vendt om, styrk dine brødre! (Lk 22,31-32) Ved det siste aftensmåltid hadde Jesus plutselig vendt seg til Peter. Satan får sikte dere, det vil si alle som gjennom århundrene – altså også i dag – lever for å følge Jesus. Jesus ber til Faderen for den som skal bli Kirkens klippe – også gjennom århundrene, også i dag. Han gir Peter i oppgave å styrke brødrene. Det vil ikke være hans fortjeneste, ikke hans prestasjon, men nåden som strømmer frem fra Jesu bønn.

I 1991, da han enda ikke kunne ane at disse Jesu ord ville gjelde ham selv om pave, skrev teologen Joseph Ratzinger: ”Menneskers manglende sans for å utøve en slik funksjon er så skrikende, så eklatant, at nettopp ved å gi mennesket i oppdrag å være klippe, viser det seg at det ikke er disse menneskene som holder Kirken oppe, men Han alene. Han gjør dette mer på tross av menneskene enn gjennom menneskene. Korsets mysterium er kanskje intet sted så konkret til stede som i primatets kirkehistoriske realitet... Når Kirken i troen holder fast ved disse ordene, er dette ikke triumfalisme, men ydmykhet. Overrasket og takknemlig erkjenner den Guds seier over den menneskelige svakhet, og seieren gjennom den. Den som tar kraften fra disse ordene, enten av frykt for triumfalisme eller ut fra menneskelig egenmektighet, forkynner ikke den større Gud, men gjør ham mindre. For Gud viser makten i sin kjærlighet nettopp gjennom den menneskelige avmakts paradoks, og dermed forblir Han tro overfor sin frelseshistories lov.” (Zur Gemeinschaft berufen, Freiburg 1991)*

Kära vänner – i denna stund kan jag endast säga: bed för mig, att jag kan lära mig att älska Herren mer och mer. Bed för mig, att jag inte må fly av fruktan för vargarna.

I sin nyttårspreken i 1979 i München tolket erkebiskop Ratzinger de falske toner som han i dag får høre som pave. Den gang sa han at det er blitt læreembetets oppgave å ”forsvare de enkles tro mot de intellektuelles makt. Dets oppgave er å bli de enkles stemme, når teologien ikke lenger tolker trosbekjennelsen, men okkuperer den og stiller seg over bekjennelsens enkle ord. I den grad vil nødvendigvis læreembetets gjøren og laten alltid ha de naives lysskimmer over seg... Det kirkelige læreembete beskytter de enkles tro, de som ikke skriver bøker, som ikke viser seg frem på TV og som ikke kan skrive noen lederartikler til avisene.”

Som pave sa han på Petersplassen ved overtakelsen av embetet 24. april 2005: ”Hvor ofte ønsker vi ikke, at Gud skulle vise seg sterkere, ved å utrydde det onde og skape en bedre verden. Alle maktideologier rettferdiggjør seg på nøyaktig denne måten, de rettferdiggjør tilintetgjørelsen av alt som kan stå i veien for utvikling og menneskehetens frigjøring. Vi lider på grunn av Guds tålmodighet.  Og likevel trenger vi hans tålmodighet. Gud som ble et lam, sier at verdens reddes ved den Korsfestede, ikke ved dem som korsfestet ham. Verden blir frelst ved Guds tålmodighet og ødelagt ved menneskets utålmodighet. En av de grunnleggende karakteregenskapene hos en hyrde må være å elske de mennesker som er blitt ham betrodd, på samme måte som han elsker Kristus, som han tjener. ”Fø mine får”, sier Kristus til Peter, og nå i denne stund sier han det også til meg. Å fø betyr å elske, og å elske betyr å være rede til å lide. Å elske betyr å gi fårene det som er virkelig godt, næring fra Guds sannhet og Guds ord, næring fra hans nærvær, som han gir oss i de hellige sakramenter.

Kjære venner – i denne stund kan jeg bare si: be for meg, så jeg kan lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, så jeg kan lære å elske hans hjord mer og mer – med andre ord dere, den hellige Kirke, hver og en av dere alle og dere alle til sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, om at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre.

* Boken er utgitt på norsk: Kalt til fellesskap. Å forstå Kirken i dag, St. Olav forlag, Oslo 2004