Johannes Paul II sa ofte at mennesket når sin fylde først når det uttømmer seg selv, når det gir seg helt til Gud og menneskene. På årsdagen for Johannes Paul IIs død kommer jeg til å tenke på at da Johannes Paul II ga seg selv for Herren og for Kirken, var dette ikke bare en handling av allmenn gavmildhet, men det var et offer. Han søkte Kristus for å elske ham og føre ham til sjelene.

Forskjellen mellom hans fysiske tilstand da han overtok Kirkens ror i 1978 og hvordan han var i sine siste år, nedbøyd av tretthet og sykdom, viser ikke bare til tildens gang, men viser også hvor fullstendig hans overgivelse til Kristus var. Han ga seg selv helt i tjenesten for Gud og menneskene.

Når vi nå mediterer over hans hellige liv, kommer vi til å tenke på at den hellige Treenighet har en hensikt med vår ferd her i livet. Vi kan og bør tenke på at vi ikke er her for å fremme våre egne selviske interesser. Menneskets naturlige kall er å leve for kjærligheten, ikke for oss selv. For den kristne har kjærligheten ingen grenser, den diskriminerer ikke, den er åpen for alle, og hver dag involverer den hver og en av våre handlinger, den preger vårt liv.

Vi kan analysere forskjellige aspekter ved Johannes Paul IIs eksepsjonelle pavetjeneste og hvilken betydning den har hatt for Kirkens og verdens historie. Men i dag foretrekker jeg å feste meg ved dette trekket ved hans personlighet, at han elsket Jesus Kristus med en slik overstrømmende kjærlighet at den ga ham kraft og mulighet til offer, til å gi seg selv med en kjærlighet som ikke kjente noen grenser. Det var slik han oppfylte sitt kall.