2. oktober feiret Opus Dei sin 80-årsdag. Dette verk, som Gud betrodde til den hellige Josemaría i 1928, kan se tilbake på en begivenhetsrik historie. Siden førtitallet har den spredt seg til hele verden, fra 1956 også i Sveits. Budskapet er det samme overalt: alle kristne, spesielt lekfolket, er kalt til å helliggjøre sin hverdag og sitt yrkesarbeid og på den måten nå den kristne fullkommenhet.

Ettersom Verket bredte seg raskt og lyktes i å trekke til seg mennesker fra alle samfunnslag, ble det snart snakket om dets ”innflytelse”. Noen mente at denne måtte være enorm. Det ble fremfor alt sett på som en politisk og økonomisk innflytelse. Også i dag er mange redde for et ”mektig” eller ”potent” Opus Dei, skjønt stadig flere betraktere innser nå at denne oppfatningen snarere er et fantasiprodukt enn en sannhet.

Men er det da ikke sant at Opus Dei vil ha innflytelse på samfunnet? Jo visst! Dets uttalte mål er jo nettopp det å fremme helliggjørelsen av verden innenfra. Og den som arbeider for dette målet kan ikke utelukke noe anstendig område av samfunnet, verken arbeidslivet, familielivet eller det sosiale og politiske engasjement, eller fritiden. For det er ”verden”, og nettopp der – og ikke bare i kirkene og klostrene – er hver kristen kalt til å være i overensstemmelse med sin tro.

Opus Dei vil altså gjerne ha innflytelse på samfunnet. Det vil også mange andre aktører, og de nyter alltid respekt. Derfor ligger ikke problemet her, men et annet sted. Det kommer av en dyp misforståelse om innflytelsens art. Denne misforståelsen har sin opprinnelse i Spania i begynnelsen av førtitallet da visse konservative prester og medlemmer av det politisk ekstreme høyre ville kople Opus Dei sammen med sitt prosjekt om et enhetsparti – både religiøst og sivilt. Den hellige Josemaría motsatte seg dette kategorisk. Initiativtakerne så bak en slik ”samarbeidsvegring” et forsøk på å konkurrere med dem om en maktovertakelse – en antagelse som siden spredte seg rundt om i verden. Den sanne grunnen var imidlertid at Opus Dei så på seg som et rent åndelig verk, i henhold til Guds vilje.

Egentlig finnes det ikke noe motsetningsforhold mellom innvirkning på samfunnet og det å kun være en åndelig innretning. At ekte spiritualitet bare skulle være mulig i utkanten av denne verden, er en foreldet oppfatning. Andre Vatikankonsil har utførlig uttalt seg i samme retning. Og på den andre side: Å tro at en åndelig innflytelse i samfunnet bare kan være virksom ved hjelp av politisk makt, er en ”klerikal” ide, som ikke har noe forestilling om de første kristnes opplevelser.

Den hellige Josemaría motsatte seg alltid i aller høyeste grad oppfatningen om et politisk Opus Dei. ”Hvis Opus Dei noen gang skulle ha drevet politikk, om det så bare var for ett sekund, ville jeg i dette forvirringens øyeblikk ha forlatt Verket. (...) Hvert enkelt medlem, mann eller kvinne, har i verdslige ting en absolutt personlig frihet som respekteres av alle, og derav følger, logisk sett, et personlig ansvar.” Virkeligheten ga ham rett allerede den gang, for i den grad det fantes medlemmer i Opus Dei som engasjerte seg politisk, fant man dem i alle slags forskjellige politiske grupperinger.

Opus Deis innflytelse viser seg altså ikke i medlemmenes politiske farger og heller ikke i deres stilling i samfunnet eller i valg av yrker. På alle disse områdene skiller de seg ikke fra andre katolikker i samme land. Likevel finner man blant mennesker som står i kontakt med Opus Dei – medlemmer eller ikke, katolikker eller ikke-katolikker – en mer følsom samvittighet og en langt mer utviklet sosial bevissthet enn de formodentlig ville hatt uten den undervisning de har fått innen Opus Dei. De prøver å bli mindre materialistiske, mindre egosentriske og mer tjenestevillige. De anstrenger seg for å arbeide bedre, tenke på andre og ikke utnytte sin posisjon til personlige fordeler. De overvinner seg selv lettere når det blir vanskelig å gjøre det gode. Og fremfor alt danner de ikke noe enhetsparti, men elsker den personlige frihet og mangfoldet av oppfatninger.

Dette påvirker indirekte hele samfunnet, på en helt naturlig måte og uten at en kirkelig institusjon som Opus Dei politisk må styre noe slikt. Derfor garanterer denne innflytelsen for en ekte pluralisme og virkelige løsninger på samfunnsproblemene.

Jeg er for min del glad for at Opus Dei ikke har noen verdslig makt og aldri har forfalt til å bli en simpel interessegruppe. Men ærlig talt ønsker jeg at dette budskapet ikke bare gir hver enkelt en dypere forståelse, men også kan bidra til hele samfunnets beste.