Hvordan ser du på pave Benedikt XVIs reise til ditt hjemland?

Den kommer til å gi rikelig med frukt, som alle hans tidligere reiser! Paven har alltid blitt godt mottatt både i Afrika og i Europa, til tross for hva kritikerne prøver å få oss til å tro.

Benin er kjent som voodookultens vugge. Er det vanskelig for kristendommen å slå rot i afrikansk kultur på grunn av innflytelsen fra hedendommen?

Jeg tror ikke det. Det er mange katolikker i Afrika som lever sin tro 100 % og noen ganger på heroisk måte. I min familie for eksempel, ble vi alle katolikker takket være min bestefar. Han var polygam før han konverterte til katolisismen. Da han ble katolikk, valgte han bort de andre konene og beholdt bare min bestemor. Hans yngre bror konverterte også, og da han døde, kjempet min bestefar mot de andre slektningene som ville gi ham en hedensk begravelse. Begravelser skulle være katolske, og slik ble det. Men like etterpå ble min bestefar forgiftet og døde. Min far ble aldri kjent med ham, for han døde før min far ble født. Min far ble imidlertid døpt like etter han ble født og i dag er hele familien min katolsk.

Men det finnes fremdeles katolikker som holder fast ved noen hedenske skikker.

Det er riktig, og jeg tror at et av budskapene fra paven vil være å be dem å leve deres tro med større sammenheng. Min far og mor for eksempel, fortsatte å delta i hedenske ritualer selv om de var døpte katolikker, også etter at vi flyttet til Elfenbenskysten. Min far forteller at en dag i 1989 spurte jeg ham: ”Papa, hvis vi er katolikker, hvorfor fortsetter vi å gå til Tron-alafia?” Jeg husket senere at det var det året jeg forberedte meg til førstekommunion, og dette emnet hadde dukket opp i en av undervisningstimene. Min far hadde ikke noe svar, men ble tankefull. Et år senere, takket være Gud, giftet han og min mor seg i Den katolske kirke og vi gikk aldri igjen til Tron-alafia. Derfor tror jeg det er et spørsmål om undervisning, tålmodighet og Guds nåde.

Det afrikanske kontinent opplever mange problemer, for eksempel krigen i Elfenbenskysten, sultkatastrofen i Somalia osv. Tror du det fremdeles er håp for Afrika?

Noen ganger når man står overfor ulykker og katastrofer, ikke bare i Afrika men i alle deler av verden, kunne man si: ”Gud har skylden. Hvis han er så god, hvorfor lar han disse tingene skje?” Har Gud virkelig sviktet Afrika? Jeg tror ikke det. Den virkelig skyldige i alle disse menneskelige katastrofene er mennesket selv og det onde som finnes i dets hjerte – synd. Det er derfor enhver løsning for menneskets utvikling først og fremst må begynne med en kur for menneskets eget hjerte. Benedikt XVI har sagt at ”kjærlighet i sannhet er hovedkraften bak den ekte utviklingen av hvert enkelt menneske og av menneskeheten som helhet”, og dette gjelder like mye alle andre steder som i Afrika. Løsningen på Afrikas problemer finnes ikke ved å bryte ned menneskets verdighet, som for eksempel ved å fremme abort slik Maputo-protokollen foreslår. Løsningen er utdanning, arbeid og forsoning. Det er det våre afrikanske brødre og søstre som lider av AIDS, malaria, tuberkulose eller krigsrelatert fattigdom forventer av oss.

Finnes det noen positive bidrag som de forskjellige afrikanske tradisjoner og kulturer kan bidra med?

Afrikanske kulturer og tradisjoner inneholder mange menneskelige dyder, og dyder hjelper oss alle til å bli litt bedre. Jeg har alltid vært imponert over noen ord som Nelson Mandela skrev til Winnie Mandela fra fengselet 1. februar 1975, der han sa: ”Ærlighet, oppriktighet, enkelhet, ydmykhet, gavmildhet uten å forvente noe tilbake, mangel på forfengelighet, den gode holdning til å hjelpe andre (egenskaper vi alle kan oppnå) er grunnlaget for et menneskes åndelige liv.” Det betyr at vi ikke alle kan bli rike, eller berømte, men vi kan alle utvikle gode egenskaper. Leo XIII sa: ”Dyd er den felles arv alle mennesker får, den kan oppnås av høy og lav, rik og fattig.” Hvis derfor menneskene er dydige, dvs. har gode egenskaper, vil samfunnet bli dydig, og forent med Guds nåde. Det er dette som gjør oss hellige.

Har du noen personlige minner om Benedikt XVI?

"Enhver løsning for menneskets utvikling må først og fremst begynne med en kur for menneskets eget hjerte."

Ja, et uforglemmelig et! Jeg hadde mulighet til å hilse på Benedikt XVI i april 2009 under en audiens han ga til studentene som deltok i UNIV Internasjonale Forum. Det var like etter pavens reise til Kamerun og Angola og vi afrikanske studenter ville gi ham et brev som tegn på vår takknemlighet for reisen. Denne paven er meget glad i oss.

Hvordan kom du i kontakt med Opus Dei?

Jeg møtte Opus Dei i 1997. Jeg bodde og studerte i Elfenbenskysten, og det var der jeg ble kjent med min beste venn, en ivorianer med en far som var muslim og en mor som var katolikk og supernumeraria i Opus Dei. Vi var begge 16 år gamle og gikk på samme skole. Han inviterte meg med på en aktivitet med kristen formasjon og det var slik jeg forelsket meg i Jesus Kristus og i Opus Deis kristne budskap.

Og hvordan har din erfaring med Opus Dei vært?

Jeg kommer fra en fattig familie. Min far er mekaniker og min mor husmor og vi er ni brødre. For meg betyr kallet til Verket, min diakonale tjeneste og senere presteskapet at jeg kan si: ”Jeg ønsker å elske Gud og gjøre mitt liv til en tjeneste for andre.”

Er du redd for å bli presteviet?

Absolutt ikke! Tvert imot, jeg vil si at jeg har tre grunner for å føle meg trygg. Den første er at jeg vet at bønnene til mange kristne følger meg, den andre er at så snart jeg blir presteviet vil min oppgave være å videreføre nåde og Kristi budskap. Videreføre, ikke finne på eller improvisere. Det jeg gir videre er ikke mitt eget, men Kristi, og for det tredje føler jeg meg trygg fordi jeg er i Jomfru Marias hender, hun som er alle presters Mor.