Gjennom noen betydningsfulle episoder tegner filmen et portrett av denne helgenen som barn. I filmen fremtrer de karakteristiske trekkene som i voksen alder skulle føre han til å vie sitt liv til budskapet om å helliggjøre hverdagen. Filmen viser den atmosfære av hengivenhet og tro som preget hans familie, og den lille Josemarías forhold til sine foreldre, sine søstre og til skolekameratene.

Filmen fremstiller troverdig livet og miljøene i Spania på denne tiden. Historien lar den hellige Josemarías personlighet komme frem: hans evne til å vise ekte kjærlighet for andre, hans hengivenhet og hans heltemot er alle egenskaper som han lærte av sine foreldre, av deres måte å ville hverandre vel på, og av den atmosfære som preget familien. Filmen varer i 70 minutter, manusforfatteren heter Francesco Arlanch, og filmen er produsert av Mondo TV, et av de fremste europeiske selskaper innen produksjon og markedsføring av animerte tv-serier og langfilmer for fjernsyn og kino.

Også smertefulle hendelser fortelles (faren Josés konkurs, de yngre søstrenes død), men fremstilt på en uanstrengt måte som aldri fortaper seg i det tragiske, men tvert imot alltid munner ut i glede, i en familie full av håp og mot. Filmen er trivelig, noen deler er svært poetiske, og det finnes også mange muntre episoder.

Den passer både for barn og voksne. Fortellingen avsluttes med Josemarías beslutning om å bli prest for å stille seg til Herrens disposisjon. I sluttscenene vises det korte klipp av Opus Deis grunnleggelse og av helgenkåringen i 2002. Filmen vises på italiensk tv kanal 4.

Nedenfor følger en artikkel om tegnefilmen skrevet av journalisten M. Antonietta Calabrò og trykt i Corriere della Sera.

Corriere della Sera

M. Antonietta Calabrò

Også helgener har vært barn. Det er åpenbart. Men det har aldri tidligere blitt lagd en tegnefilm for å fortelle for barn om barndommen til en av deres likemenn, som for ikke så lenge siden ble opphøyd til alterets ære. Filmen, som varer noe over en time, sendes i italiensk tv kanal 4 i anledning 80-årsjubileet for Opus Deis grunnleggelse (2. oktober 1928), og helgenen det dreier seg om er Josemaría Escrivá de Balaguer.

Filmen er lagd i Nord-Korea, produsert av Mondo TV, manus er skrevet av Francesco Arlanch (han er forfatter til flere avsnitt av Don Matteo og har arbeidet for tv-filmen Johannes Paul II og som manusredigerer av Nero og Augustus i serien Imperium). En ”hverdagens” helgen, Josemaría, helt fra han var liten. Han ble gjenstand for kameratenes trakassering, påvirket av den økonomiske krisen i farens bedrift, delaktig i problemene i familien som var preget av de yngre søstrenes død, og han hadde problemer i skolemiljøet. Og det ”mer enn det vanlige”. Han ble erklært døden nær av familielegen, og ”reddet” i toårsalderen av morens bønner til Vår Frue av Torreciudad. ”Guds Mor har latt deg få bli i verden for å gjøre ne stort, for du var mer død enn levende”, sier moren til ham i filmen. Han var en gutt som i femtenårsalderen av eget personlig valg besluttet å gi avkall på sine ønsker om å bli arkitekt for å utdanne seg til prest, og forutsa samtidig for moren at hun skulle få en sønn til, som kunne ta vare på henne i hennes alderdom, siden han nå hadde bestemt seg for å avlegge presteløftene.

Hovedrolleinnehavere i filmen, paradoksalt nok, er sammen med den lille Josemaría også hans familie: det meget vakre forholdet mellom faren og moren og mellom foreldrene og barna (Josemaría og søsteren Carmen). ”Det mest imponerende er den utrolig enkle atmosfæren, likevel full av håp og mot, som preget dette spanske hjemmet på begynnelsen av 1900-tallet”, kommenterer Pippo Corigliano, Opus Deis talsmann i Italia. Et ubetydelig hverdagsliv likevel fullt av nytte og innhold, også i livets ”mest hverdagslige” aspekter, noe som i filmen antydes av gutten Josemarías ”alter ego”, det lille eselet Torcido (som betyr den forvridde). Få vet at grunnleggeren av Opus Dei har utarbeidet en virkelig og særegen ”Det lille eselets teologi”: følgesvennen på alle livets dager som drar kvernsteinen uten å klage, men som gjør at alle har brød å spise. Når han var sammen med sine mest fortrolige venner kalte helgenen seg faktisk for en ”burro”, et esel, med ordene: ”Vi bør – med kjærlighet – forvandle det menneskelige arbeidet i vår vanlige hverdag til Guds Verk, med bærekraft for evigheten.”