Da jeg fikk vite at Den hellige Far hadde proklamert et presteår, fordi det er 150 år siden den hellige sognepresten av Ars døde, opplevde jeg en uendelig glede, og jeg kom til å tenke på, blant annet, et minne som alltid har grepet meg dypt.
I anledning noen reiser i Latin-Amerika, i forskjellige land, hørte jeg snakk om at etter bønnene man ba som bot for forulempninger mot det aller helligste Sakrament, mot Herren og mot Guds Mor, la man til et bestemt trefoldig bønnerop fra alle de som var til stede: ”Herre, gi oss hellige prester!” De sa det tre ganger, med en overbevisning som tydelig lyste gjennom Deres måte å si og uttale disse ordene.
Det er nettopp dette vi trenger, som Kirken trenger, som den alltid kommer til å trenge: hellige prester. Derfor tror jeg at paven benytter dette strålende minneåret for å proklamere dette prestenes år. Han har bedt alle oss prester om å legge størst mulig omsorg i å oppnå den prestelige hellighet. Det betyr å utføre vår tjeneste med ønske om å lovprise Gud, å nærme oss Ham stadig mer, og med vår tjeneste føre nærmere Ham alle de sjeler vi kommer i kontakt med.
Samtidig må vi forstå at livet som prest ikke begrenser seg til tidene med pastoral virksomhet, til noen plikter, hva det enn måtte være, men gjelder hele vår dag, fra morgen til kveld og fra kveld til morgen, som han pleide å si, denne hellige prest som den hellige Josemaría Escrivá var.
Paven har fortalt oss at for virkelig å være effektive i alt som vi gjør i løpet av dagen, må vi være mennesker som søker den kristne fullkommenheten, den prestelige hellighet. Og det er viktig at vi blir bevisst på at av denne ettertraktede helliget, ønsket... elsket!, avhenger virkningene av det arbeid som hver prest utfører i denne verden.
Det finnes prester som er meget hellige, og jeg er sikker på at alle prester har samme lengsel etter hellighet. I dette året vil vi merke ikke bare den hengivenhet, og de bønner som kommer til alle oss prester fra hele verden, men vi kommer selv til å be med større overbevisning for alle være prestebrødres hellighet.
La oss også be, noe som følger logisk, for pavens hellighet, for hans medarbeideres hellighet, for biskopenes hellighet, for hellighet hos alle som arbeider i det geistlige miljøet.
Det er meget viktig at alle kvinner og alle menn i verden ber for sine prester, siden de er alles prester. Og at de samtidig føler den hellige vekten av deres kongelige prestedømme. Noe som betyr at de er Kristi følgesvenner, hver og en på sitt sted, for å plante et ønske i sjelene om å finne Gud, å elske Treenigheten, og føre dette ønsket ut i alle omgivelser.
Jeg mener at vi prester må være meget takknemmlige mot Gud, glade mennesker, fulle av optimisme, fordi vi har tatt på oss det fornemste oppdrag som et menneske kan ta imot her på jorden. Igjen vender jeg meg til mine brødre prestene med ønske om at dere leser pavens ord, står paven meget nær, alltid følger ham i deres bønner,og spesielt i presteåret, proklamert ved denne anledningen, slik at vi alle i fellesskap retter oss mot helligheten og bare søker Guds ære ogarbeidet til tjeneste for alle sjeler, uten noensinne å søke sitt eget.