Mange århundrer hadde gått siden Gud ved paradisets porter hadde lovet våre forfedre at Messias skulle komme. I disse århundrene hadde Israels folk, de som hadde mottatt ette løftet, satt sitt håp til en ung pike av Davids ætt som skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel, Gud med oss (Jes 7,14). I generasjon etter generasjon ventet de fromme israelittene på Messias mors fødsel, hun som skal føde, som profeten Mika forklarte det basert på Jesajas ord (jf Mika 5,2).

Etter eksilet i Babylon ble forventningen til Messias enda større. En bølge av uro gjennomstrømmet Israel, spesielt i årene like før den kristne tidsregning. Det virket som flere gamle profetier pekte mot denne tiden. Menn og kvinner ventet engstelig på ankomsten til den som folket lengtet etter. Til en av dem, gamle Simeon, hadde Den hellige ånd avslørt at han ikke skulle dø før hans øyne hadde sett virkeliggjørelsen av løftet (jf Lk 2,26), Anna, en enke i høy alder, ba om Israels frelse med faste og bønn.

Man fant også i den hedenske verden – slik det kan leses i noen skildringer fra det antikke Roma – tegn på at noe stort skulle skje. Selveste Pax Romana, den verdensfreden som ble erklært av keiser Augustus noen få år før Herrens fødsel, ble sett på som tegnet på at den sanne fredsfyrsten snart skulle komme til jorden. Tiden var forberedt på å ta imot frelseren.

I evangeliene finner vi to stamtavler for Kristis, og ganske sikkert er den som omtales av den hellige Lukas Marias stamtavle. Vi vet at hun nedstammet fra David, slik det var forutsagt av profetene og som den hellige Paulus understreker, når han skriver til romerne og taler om Kristus som var født som menneske, båren av Davids ætt (Rom 1,3).

Et apokryft skriv fra 200-tallet, kjent under navnet Jakobs Protoevangelium, har gitt oss navnene på Marias foreldre: Joakim og Anna, og Kirken har skrevet dem inn i helgenkalenderen. Forskjellige tradisjoner plasserer Marias fødsel i Galilea, eller i selve Jerusalem, der man finner ruinene av en bysantinsk basilika fra 400-tallet, som igjen er oppført på ruinene av det man kalte den hellige Annas hus, i nærheten av Betesdadammen.