I mars 2018 hadde min kone Sosie time hos gastroenterolog, fordi hun led av stadige sure oppstøt. En CT-skanning av magen viste ikke noe unormalt der, men viste derimot noe unormalt ved den høyre nyren som krevde øyeblikkelig behandling.

En rekke tester

Tidligere, i 2017, hadde Sosie gjennomgått tre ESWL behandlinger (laser), for å fjerne en nyrestein på vei til hennes høyre nyre. Blokkeringen ble imidlertid ikke borte. I oktober det året foretok urologen en cystoskopi for å fjerne steinpartikler.

Urologen var sikker på at det ikke var igjen noen spor av nyresteinen. Men i mars året etter viste CT-skanningen en blokkering. Han mistenkte at det kunne være noe galt med Sosies høyre nyre. Faktisk viste disse testene at nyrefunksjonen var nede på 11 %, bare en prosent over det som regnes som nyresvikt.

Tidlig om morgenen 2. mai var Sosie igjen på operasjonsbordet for en ny cystoskopi. Jeg fikk høre at hun ville være tilbake på sykerommet midt på dagen. Kl. 07.30 om morgenen ringte legen for å fortelle at han måtte avlyse prosedyren. Blokkeringen i urinlederen var så kompakt at cystoskopiinstrumentet ikke kunne trenge gjennom.

En operasjon for å fjerne den blokkerte delen av urinlederen var den anbefalte behandling i slike tilfeller, forklarte kirurgen. Først ville man ta en vevsprøve og sende den til laboratoriet for biopsi for å se om det kunne være kreft. Resultatet ville komme innen 30 minutter. Hvis det viste seg å være noe ondartet, ville han gå videre med å fjerne delen av urinlederen og muligens også Sosies høyre nyre.

Nyrefunksjonstesten dagen etter viste et enda lavere resultat, bare 10,4 %. En ny mulighet ble presentert for oss, nemlig å fjerne Sosies svekkede høyre nyre uansett om det var kreft eller ikke, fordi å gjøre dette senere i livet ville være mer komplisert.

På ekteparet Alviras forbønn

Etter en grundig vurdering, mye refleksjon og bønn, ga Sosie og jeg vår tillatelse. Jeg ble bedt om å skrive under på mange ansvarsfritak for sykehuset, blant annet en for mulig blodoverføring hvis det skulle oppstå et kraftig blodtap når den høyre nyren ble fjernet. Sosie var mest bekymret for blodoverføringen og var klar over hvor alvorlig situasjonen var.

Jeg ba og overlot alt dette i Guds hånd, og ba om forbønn fra Vår Frue, den hellige Josef, den salige Alvaro del Portillo og den hellige Josemaría Escrivá. Sosie ba også og spurte mange andre om å gjøre det samme. Hun antydet for meg at et av hennes bønneemner var at jeg skulle ha styrke til å godta resultatet, uansett hva det måtte bli.

Operasjonen var planlagt til lørdag 5. mai kl. 10 om formiddagen. Da lørdagen kom, ble det en utsettelse.

Jeg satt ved siden av Sosie på sykerommet hennes og så at hun ba en siste novena, der hun ni ganger gjentok bønnen på bønnekortet til Tomas og Paquita Alvira. Jeg må innrømme at jeg bare hadde bedt til ekteparet Alvira et par ganger tidligere for jeg visste ikke så mye om dem.

Sosie fortalte meg at noen få dager før hun ble innlagt, hadde hun bestemt seg for å betro utfallet av den medisinske situasjonen til ekteparet Alvira spesielt. Hun hadde bedt to eller tre novenaer hver dag, og bedt om at de måtte gå i forbønn for hennes intensjoner. Hun benyttet utsettelsen den lørdagsmorgenen til å be nok en novena. Hennes søster Angie forsikret henne om at hun også ville be til ekteparet Alvira og at hun hadde bedt vennene sine om å gjøre det samme.

Klokken ble 11 før Sosie ble trillet inn på operasjonssalen. Kirurgen sa at operasjonen ville ta tid. Alt ville være over sent på ettermiddagen.

En leges bønn

Jeg ventet alene på sykerommet da telefonen ringte. Hjerte mitt hoppet i brystet. Klokken var 12.20, mindre enn en og en halv time etter at operasjonen hadde begynt. Det var kirurgen, som ønsket å treffe meg.

Jeg roet nervene som best jeg kunne og skyndte meg ned til operasjonsavdelingen for å møte ham. Han hadde fremdeles på seg operasjonslue og munnbind, og sa: «Mr. Plata, sist natt ba jeg, og spurte om hele familien min kunne be for meg, fordi jeg befant meg i et dilemma. Jeg var i tvil om jeg skulle fjerne nyren. Jeg bestemte meg for å ikke bruke kirurgi.»

Jeg holdt pusten og ventet på bomben. Hva kunne dette bety? En ny utsettelse? Hvordan var Sosies tilstand? Hvilke ekstra utgifter ville dette innebære?

«Mr. Plata,» fortsatte legen, «i går kveld bestemte jeg meg for å gjenta cystoskopi-prosedyren som mislyktes for tre dager siden, den andre mai. Det var dette jeg gjorde i dag. Og vet du hva? Jeg klarte det! Jeg trengte ikke å operere. Stenten passerte urinlederen og nådde hele veien opp til nyren! Det var INGEN BLOKKERING, INGEN NYRESTEIN, INGEN SVULST, IKKE NOE VEV i det hele tatt!»

I flere sekunder ble jeg bare stående og stirre på ham. Jeg kunne ikke tro det. Så gjentok jeg for ham det jeg mente han hadde sagt, og han bekreftet det: «Opo!(Javisst!) Takk for at du kom ned hit. Jeg var bare så glad at jeg ønsket å fortelle deg det øyeblikkelig. Du kan gå tilbake til rommet og hvile litt. Sosie vil bli brakt dit når hun våkner av narkosen.»

Legen la til at han regnet med at Sosies høyre nyre ville fungere bedre etter hvert, nå som det ikke var noen blokkering som kunne bygge opp trykk. Han tok en vevsprøve og sendte den til biopsi.

«Et mirakel»

Neste morgen kom legen på visitt til Sosies rom på sykehuset. Han sa at det som hadde skjedd var uforklarlig. Derfor var han villig til å sende inn dokumentarisk bevis for å støtte helgenkåringsprosessen for ekteparet Alvira.

Sosie hadde bedt ekteparet Alvira om forbønn for to ting: 1) at det ikke måtte være kreft, og 2) at hun ikke ville trenge en blodoverføring. En uke senere, etter fortsatte novener til ekteparet Alvira, kom biopsiresultatet: «godartet muskelvev». Sosies to bønneemner hadde blitt oppfylt, og mer til!

Familien og venner så på det som et mirakel.

Sosie og jeg ser på det som vår plikt å dele med verden denne spesielle bønnhørelsen som ble gitt oss ved ekteparet Alviras forbønn. Av takknemlighet har jeg oversatt ekteparet Alviras bønnekort til tagalog, slik at flere mennesker kan bli kjent med dem. Den står nedenfor.

Rey C. Plata, Sosies ektemann