Av Mary Ann Glendon
Forord fra Our Lives in His Hands
Ifølge den berømte åpningssetningen i Anna Karenina er alle lykkelige familier like, mens alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte. Tolstoys manglende interesse for det ordinære familieliv ser ut til å være felles for mange av forfatterne av de litterære klassikere. Selv romantiske historier ender vanligvis med at paret gifter seg, og etterlater til leseren å undre seg over hvordan «levde lykkelig sammen deretter» kan ha blitt når paret ble konfrontert med de gleder og sorger som alle familier opplever. I Olga Marlins sanne historie om familien Alvira, er imidlertid den sjarmerende romansen mellom Tomás og Paquita bare begynnelsen på en fortelling om hvordan dette bemerkelsesverdige paret levde ekteskapets kall på en så forbilledlig måte at det er opprettet saligkåringsprosess for dem i Roma.
Denne historien, som finner sted i 1900-tallets Spania, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, for den utgis i en tid da ekteskapsinstitusjonen er under sterkt press. Svekkelsen av kulturell støtte for ekteskapet har ført til at et helt nettverk av bånd som tradisjonelt bandt mennesker sammen har gått i oppløsning. Hvert svekket bånd har økt presset på de andre: fra forholdet mellom ektemenn og hustruer, til båndene mellom foreldre og barn, til støttegruppene i det sivile samfunnet, til religiøse tilknytninger, til vår følelse av sammenheng med fortiden og lederskap for fremtidige generasjoner. Når flere og flere unge mennesker gir opp ekteskapet som en livslang forpliktelse til et kjærlighetens, trofasthetens og fruktbarhetens fellesskap, blir omkostningene for enkeltmennesker og samfunnet økende.
Familien, grunnlagt på ekteskapet, har lenge tjent som den første og viktigste skoen der vi lærer vaner og ferdigheter i det å leve sammen. For de fleste av oss utgjør familien det første stedet der vi kan strebe etter å virkeliggjøre vår evne for dyder og barmhjertighet. Familielivet lærer oss å takle den uunngåelige spenningen mellom selvopptatthet og omsorg for andre, mellom fornuft og lidenskap, mellom umiddelbare begjær og langsiktige mål.
Ikke uten grunn har Kirkens ledere understreket hvor viktig det er å støtte den ekteskapsbaserte familien og barns rett til å vokse opp med en far og en mor som er i stand til å skape passende omgivelser for barnas utvikling og emosjonelle modning. Da pave Frans talte til Verdensungdomsdagen i 2013, oppmuntret han ungdommene til å være motkulturelle. Han sa: «I dag er det noen som sier at ekteskapet er gått av moten... De sier at det ikke er verdt å inngå en livslang forpliktelse, å ta en avgjørende beslutning, «for alltid», fordi vi ikke vet hva morgendagen bringer. Jeg ber dere i stedet om å være revolusjonære, jeg ber dere om å svømme mot strømmen; ja, jeg ber dere om å gjøre opprør mot denne kulturen som ser på alt som midlertidig og som til syvende og sist ikke tror dere er i stand til å ta ansvar, ikke i stand til sann kjærlighet.»
Den samme kulturelle endringen som truer ekteskapsinstitusjonen har imidlertid gjort det stadig vanskeligere for unge kvinner og menn å finne troverdig veiledning om hvordan man skal svare på kallet til hellighet i familielivet gjennom ekteskapets sakrament. Alt for mange av deres foreldre ble preget av den kulturelle revolusjonen på slutten av 1900-tallet til å kunne være gode forbilder. Og selv om et ungt par skulle søke etter modeller for det ekteskapelige samliv blant helgenene, ville de finne ut at – bortsett fra det spesielle tilfellet med Maria og Josef – var relativt få helgener gift, og de fleste av dem var martyrer eller mennesker som gikk inn i ordenslivet etter at deres ektefelle var død. Det er først nylig, i 2015, at foreldrene til den hellige Therese av Lisieux ble det første ektepar som ble helgenkåret sammen som mann og kone.
Siden det er så få beretninger om hvordan et ektepar i det virkelige liv forstår ekteskapet som en vei til hellighet som "overskrider øyeblikkets følelser og behov» (Evangelii gaudium, 66), har dr. Marlin gjort oss en virkelig tjeneste ved å fortelle historien om Tomás og Paquita. Boken starter med den romantiske historien om ung kjærlighet som måtte utholde atskillelse og farer i de fryktelige årene under borgerkrigen og den religiøse forfølgelse som fant sted i Spania i årene 1936-39. Men hoveddelen handler om familien som ble startet da de giftet seg i 1939, 13 år etter deres første møte. Historien om ekteparet Alvira og deres ni barn er en feiring av komplementariteten i et trosfylt, kjærlig hjem der arbeid og familieliv var nært knyttet sammen. Ved å fortelle om hvordan Tomás og Paquitas forståelse av ekteskapet som et overnaturlig kall vokste frem, understreker dr. Marlin betydningen av ekteparets vennskap med den hellige Josemaría Escrivá, grunnleggeren av Opus Dei. Tomás og Paquita ble organisasjonens første gifte medlemmer. Som dr. Marlin forklarer, var paret dypt påvirket av Opus Deis spiritualitet – oppfordringen til å gi et vedvarende gledefylt «ja» til å leve hverdagslivet med kristen fullkommenhet, å elske verden som en gave fra Gud og et sted hvor man kan møte Kristus, å søke hellighet i de små ting, og se en innbydelse fra Gud i de hverdagslige detaljene i dagliglivet.
Our Lives in His Hans kan tjene som en inspirasjonskilde ikke bare for menn og kvinner som søker ekteskapets kall, men for alle som støtter ekteskapsinstitusjonen som et naturlig og grunnleggende gode for enkeltmennesker, familier, fellesskap og samfunn.
Mary Ann Glendon J.D, LL.M. er ansatt som Learned Hand Professor of Law ved Harvard Law School og er tidligere amerikansk ambassadør til Den hellige stol. Hun underviser og skriver om bioetikk, sammenliknende konstitusjonslovgivning, eiendomsrett, og menneskeretter i internasjonal lovgivning. Hun var Vatikanets representant til den internasjonale Beijing Conference on Women i 1995, ble utnevnt av president Bush til hans bioetikkråd, og ble i 2013 utnevnt til medlem av den pontifikale undersøkelseskommisjon for IOR (Vatikanbanken ) av pave Frans.