Marias liv: Jomfruens fremstilling i templet

Maria går inn i templet. Hele hennes skjønnhet og ynde – hun er fullkomment vakker i sjel og legeme – vies til Herren. Dette er det teologiske innholdet i minnedagen for Marias fremstilling, 21. november.

Det er taust om den hellige Jomfru Marias barneår, som et bilde på hennes ydmykhet. Den hellige skrift sier ikke noe om det. Imidlertid har de kristne ønsket å bli mer utførlig kjent med hennes liv, og dette er jo et forståelig ønske. Siden Skriften tier om Jomfru Marias liv frem til bebudelsen har menneskenes fromhet, inspirert av flere avsnitt i Det gamle og Det nye testamente, tidlig frembrakt noen enkle fortellinger som man siden gjenfinner i kunsten, i poesien og i den kristne åndelighet.

En av disse episodene, kanskje den mest typiske, er fremstillingen av Jomfru Maria i templet. Barnet gis til Gud av sine foreldre, Joakim og Anna, i Jerusalems tempel, samme sted som en annen Anna (eller Hanna), profeten Samuels mor, hadde gitt sin sønn i Guds tjeneste, og samme tempel som Maria og Josef flere år senere skulle begi seg til for å frembære det nyfødte Jesusbarnet og overgi det til Herren.

"Siden Skriften tier om Jomfru Marias liv frem til bebudelsen har menneskenes fromhet, inspirert av flere avsnitt i Det gamle og Det nye testamente, tidlig frembrakt noen enkle fortellinger ."

Egentlig finnes det ingen fortellinger om Jomfru Marias liv fra disse årene, vi har bare det tradisjonen har viderebrakt. Den første skrevne teksten som henviser til denne episoden – og mange senere vitnesbyrd baserer seg på den – er Jakobs Protoevangelium , en skriftlig apokryf fra det annet århundre. En apokryf er en skrift som ikke er med i bibelkanon, som Herren selv har vært opphavsmann til. Men dette utelukker ikke at noen av disse beretningene inneholder elementer av sannhet. Kirken har, etter at den har fjernet de mest eventyraktige detaljene, faktisk ført inn denne episoden i liturgien. Først i Jerusalem, der man i år 543 nær templet innviet en basilika viet til den hellige Marias fremstilling i templet, senere, på 1300-tallet, ble denne minnedagen spredd til Vest-Europa, der den liturgisk minnes den 21. november.

Maria går inn i templet. Hele hennes skjønnhet og ynde – hun er fullkomment vakker i sjel og legeme – vies til Herren. Dette er det teologiske innholdet i minnedagen for Marias fremstilling. I denne sammenheng tilegner liturgien henne noen setninger fra Den hellige skrift: I det hellige tabernakel gjorde jeg tjeneste for hans åsyn, og så fikk jeg fast bolig på Sion. I den elskede stad ga han meg likeså et blivende sted og i Jerusalem var mitt herredømme. Og jeg festet rot hos et lovprist folk, i Herrens eiendom og arvedel . (Jesu Sirak sønns visdom, 24,11-13)

Maria fortsatte å leve sitt vanlige liv sammen med Joakim og Anna, slik Jesus fortsatte å leve sammen med sine foreldre etter at han var frembåret i templet. Der Maria var – lydig overfor sine foreldre til hun ble voksen – der var den nådefulle, med sitt hjerte fullkomment innstilt på å tjene Gud og mennesker ved Guds kjærlighet.

"Vår Frue vokste opp overfor Gud og mennesker. Ingen merket noe uvanlig i hennes oppførsel selv om hun sikkert gjorde inntrykk på sine nærmeste, for hellighet går ikke ubemerket hen."

Vår Frue vokste opp overfor Gud og mennesker. Ingen merket noe uvanlig i hennes oppførsel selv om hun sikkert gjorde inntrykk på sine nærmeste, for hellighet går ikke ubemerket hen. Hun var en ung, smilende, arbeidsom kvinne, alltid konsentrert og alle elsket å være i hennes nærhet. Når hun ba, med dyp kjennskap til Skriften, leste hun gang på gang profetiene som forkynte Frelserens ankomst. Hun gjorde dem til sitt liv, til gjenstand for sin meditasjon, til samtaleemner. Denne indre rikdommen ble kilden til Magnificat, denne strålende hymnen som hun fremsa da hun hadde hørt sin slektning Elisabeths hilsen.

Alt hos Jomfru Maria er rettet mot Kristi hellige menneskelighet, den sanne Guds tempel. Høytiden for hennes fremstilling i templet uttrykker denne spesielle tilhørighet som Vår Frue hadde med Gud, hun ofrer sin sjel og sitt legeme for frelsesmysteriet, nærhetsmysteriet mellom Gud og hans skaperverk.

Som en seder på Libanon vokste jeg opp, og som en sypress på Hermonsbergene, som et palmetre i Engeddi vokste jeg opp, og som rosentrær i Jeriko, som et fagert oljetre på sletten, og jeg vokste opp som et lønnetre ved vannet . (Jesu Sirak sønns visdom, 24, 14-16) Den hellige Maria lot Guds kjærlighet blomstre rundt henne. Hun lyktes i det uten å vekke oppmerksomhet, fordi hennes gjøremål var hverdagslige ting, små handlinger fulle av kjærlighet.

J.A. Loarte