Da den lange tiden i Nasaret var avsluttet, begynte Herren å forkynne at Guds rike er nær. Alle evangelistene forteller om den første begivenheten i dette nye tidsavsnittet: dåpen som forgjengeren utførte ved Jordans bredd. Men bare den hellige Johannes talte om Vår Frues nærvær i disse første dagene av Jesu offentlige virke: Tredje dagen deretter – forteller han – sto det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der; og også Jesus ble innbudt til bryllupet sammen med sine disipler. (Jo 2,1-2)

En rask lesning av teksten konstaterer ganske enkelt at Jesus utfører et under på sin Mors begjæring. Bryllupsfesten varte i syv dager, og i en liten landsby som Kana er det sannsynlig at alle innbyggerne på en eller annen måte deltok i festlighetene. Jesus kom dit sammen med sine første disipler. Det forbauser ikke at de begynte å gå tomme for vin med så mange gjester. Maria, som alltid var oppmerksom på andres behov, var den første som merket det og fortalte det til sin Sønn: De har ikke mer vin (Jo 2,3). Etter et svar som er vanskelig å forstå, oppfyller Jesus sin Mors ønske og utførte det store underet som besto i å forvandle vann til vin.

I tillegg til dette er det enda mer Johannes ønsker å fortelle. Når han mot slutten av sitt liv skriver sitt evangelium, opplyst av Den hellige ånd, har han lenge reflektert over Jesu undre og forkynnelse. Han har fordypet seg i betydningen av dette første tegnet, og kunne fremheve dets dypere betydning. Dette bekrefter magisteriet i samsvar med det som eksperter på Den hellige skrift har kommet frem til i de senere tiår.

Den kronologiske nøyaktigheten som evangelisten fremstiller hendelsen med har en dyp betydning. Ifølge 2. Mosebok åpenbarte Gud seg for Israel for å slutte en pakt med det tre dager etter at folket hadde kommet til Sinai-fjellet. Nettopp på den tredje dagen etter at Jesus sammen med de første disiplene var kommet tilbake til Galilea, viste han sin herlighet for første gang. Videre skal den fullstendige forherligelsen av hans menneskelighet ha skjedd tredje dag etter hans død, ved oppstandelsen.

I tillegg til den historiske hendelsen ved bryllupet fremholder Johannes at Marias nærvær i begynnelsen og slutten av Jesu offentlige liv er et resultat av en guddommelig plan. Navnet som Herren tiltaler henne med i Kana – ved å kalle henne kvinne i stedet for mor – synes å vise hans intensjon om å danne en familie som ikke er grunnlagt på blodsbånd, men på tro. Man husker spontant hvilken måte Gud henvender seg til Eva i Paradiset på, når han lovet henne at frelseren skulle komme fra hennes slekt (jf 1 Mos 3,15). I Kana merker Maria altså at hennes oppgave som mor ikke avsluttes på det naturlige området: Gud regner med henne fordi hun skal bli den åndelige Mor til Sønnens disipler. Fra det øyeblikket begynner troen på den lovede Messias å vokse i dem, takket være hennes nærvær ved Jesu side. Dette bekrefter den samme St. Johannes ved slutten av beretningen: Dette første jærtegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Slik åpenbarte han sin herlighet; og hans disipler kom til tro på ham. (Jo 2,11)

I tillegg til den historiske hendelsen ved bryllupet fremholder Johannes at Marias nærvær i begynnelsen og slutten av Jesu offentlige liv er et resultat av en guddommelig plan.

Flertallet av de lærde bekrefter at dette bryllupet er et symbol på Ordets pakt med menneskeheten. Dette hadde profetene forkynt: Jeg vil slutte en evig pakt med dere... Du skal kalle på folk du ikke kjenner (Jes 55, 3 og 5). Og kirkefedrene hadde forklart at vannet fra stenkrukkene, som ble brukt ved de jødiske renselser (Jo 2,6) representerte den gamle Lov, som Jesus skal fullkommengjøre gjennom den nye Lov fra Ånden, preget inn i hjertene.

Den nye pakt som i Det gamle testamente ble lovet skulle komme i den messianske tiden, ble forkynt med bilder fra en bryllupsfest; alle gode ting skulle finnes i overflod, spesielt vin. Det er betydningsfullt at det i Johannes beretning nettopp er vinen som settes i sentrum, den nevnes fem ganger og det forsikres at den vin som Jesus forvandlet ved sin myndighet var bedre enn den som begynte å ta slutt (jf Jo 2,10). Selv mengden av vann, forvandlet til vin, kommenteres, mer enn 500 liter. Denne overdrivelse er typisk for den messianske tiden.

Kvinne, hva ber du meg om? Min time er ennå ikke kommet (Jo 2,4). Hva som enn skulle være den nøyaktige betydningen av disse ordene (som sikkert ble mildnet av tonen i stemmen og av ansiktsuttrykket), synes det klart at Vår Frue ikke mister tilliten til Sønnen: hun la problemet i hans hender og nå kommer hun med en formaning til tjenerne: Gjør bare alt hva han sier til dere (Jo 2,5), og dette er de siste ordene fra henne i evangeliene.

I disse få ord gjenlyder ekkoet av det Israels folk hadde svart Moses, da han på Guds bud ba om deres samtykke til pakten på Sinai: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre! (2 Mos 19,8) Disse menn og kvinner var mange ganger troløse mot overenskomsten med Gud; tjenerne i Kana derimot adlød øyeblikkelig og fullstendig. Jesus sier til dem: Fyll krukkene med vann. De fylte dem til randen. Han sier så: Øs nå opp, og bær det frem for kjøgemesteren. De så gjorde. (Jo 2,7-8)

Maria har gitt Herren sin tillit og innleder hans messianske åpenbaring. Hun var forut for disiplene i troen, de trodde på Jesus etter at underet hadde skjedd. På denne måten samarbeidet Vår Frue med sin Sønn i begynnelsen av dannelsen av Jesu nye familie. Dette virker det som evangelisten antyder når han avslutter sin beretning med følgende ord: Deretter dro han ned til Kafarnaum, ifølge med sin mor, sine brødre og sine disipler, men ble der bare noen få dager. (Jo 2,12) Nå er alt klart for Herren, med forkynnelsen av det glade budskap, med sine ord og gjerninger, gir han opphav til Guds nye Folk, som er Kirken.

J. A. Loarte