Brevet til hebreerne begynner med ordene: "Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen" (1,1-2a).

Hebreerbrevets forfatter ser tilbake på historien, ikke episodisk, men fra en kosmisk synsvinkel. Han ser alt som Gud har forkynt for Israels folk gjennom patriarkene og profetene som fragmenter i en mosaikk, som først ved Kristus får kontur, farge og form.

Hva er denne Sønnens forkynnelse annet enn "det glade budskap", evangeliet! Gjennom Jesus av Nasaret når Guds ord menneskene på en endegyldig og uovertruffen måte. Han er Gud, som kommer oss i møte i menneskehetens historie og i vår personlige historie, i hver enkelts historie. Etter at "Sønnen" har talt, står hver time i menneskehetens historie i endetidens tegn, fullendelsen – også hver time i mitt eget liv.

For å gjøre denne tanken fruktbar for vårt åndelige liv, må vi tenke etter hvordan dette brevet betegner "Guds ord". Det er ingen "retorikk", ingen tom formel, som man sier på samme måte som man uttrykker så mange floskler. Det er mye mer "levende og aktivt, med en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker"(jf 4,12). Guds ord viser oss vårt livs mening og verdi som skapte vesener og som mennesker, som er kalt til fellesskap med Gud. Guds ord gir mening til alt: gleden og lidelsen, den tilsynelatende meningsløsheten i lidelsen og det tilsynelatende nederlaget i døden, den grå hverdagen og de ekstreme situasjonene med jubel eller sorg.