Folk ser en ekte prest i pave Frans

Antonio Macaluso intervjuer biskop Javier Echevarria i Corriere della Sera 15. desember 2013.

Hva mener Opus Dei om pave Frans? Hvordan ser man på valget av en jesuitt og hans overraskende manøvreringer, i en av de mest utbredte og mektige institusjoner i Den katolske kirken?

"Vi mottok valget av pave Frans med stor glede" svarer Opus Deis prelat, biskop Javier Echevarria med et smil. Jeg ba den hellige Ignatius av Loyola, grunnleggeren av Jesuittordenen, som har gitt Kirken utallige apostoliske frukter, om hans beskyttelse for pave Frans. Grunnleggeren av Opus Dei satte stor pris på den hellige Ignatius. I en av sine bøker, "Veien", nevnes han opp til 6 ganger, av og til under kjælenavnet "Iñigo".

La oss snu på spørsmålet: hva tenker paven om Opus Dei? De er blitt mottatt av paven to ganger, det sies at han er en hengiven tilhenger av den hellige Josemaría, er det sant?

Paven uttrykte sin glede og velsignet prelaturets apostoliske arbeid, som han kjenner godt. Blant annet fordi han i sin tid som biskop i Buenos Aires hadde forbindelse med flere medlemmer av Opus Dei. Han er også godt kjent med den hellige Josemarias liv. For noen år siden besøkte han her i Roma graven til den hellige Josemaria og ble der i bønn i 45 minutter. Det er et typisk eksempel på hvor sjenerøs og inderlig Peters etterfølger på jorden ber for sine medmennesker.

Fra første stund av har pave Frans vist at han er en "revolusjonær" pave, som tar overraskende beslutninger...

Og folk har umiddelbart forstått at han er en ekte sjelesørger, som ber meget og som vet å lytte til den han har foran seg. Han er også streng med seg selv. Han ønsker å gå dypere inn i det vakre bildet til Benedikt XVI, som lengtet etter en Kirke stadig mer lik huset i Nasaret. Det dreier seg ikke bare om å gi avkall på materielle ting (visse ting er nødvendige for arbeid, familieliv og sosialt liv) det som er viktig, er å elske fattigdommen, slik pave Frans viser oss.

Ja, faktisk, helt fra begynnelsen snakket paven om en ”fattig kirke for de fattige", villig til å gå ut i utkantstrøkene, og han har selv valgt en nøktern stil. Hvordan ser man på dette i Opus Dei, en organisasjon som med rette eller urette, har ord på seg for ikke å henvende seg til fattige kristne?

Vel, man kan si at i virkeligheten oppstod Opus Dei nettopp i periferien, i 1930-årene, i fattigstrøkene i Madrid. Fra den gang og til nå, er det mange mennesker i hele verden som arbeider blant fattige og syke, menn, kvinner og barn i nød, fra Delhi til Manila, i Manchester og Kinshasa. Jeg vil gjerne få si at Opus Dei ikke bare henvender seg til rike mennesker; det er mange medlemmer overalt i verden som ikke klarer å betale sine månedlige regninger, og som holder ut med beundringsverdig tro, uten å klage.

Det er enda ikke gått et år siden paven ble valgt, og han har allerede tatt viktige avgjørelser når det gjelder sine medarbeidere, med det tydelige formål å reformere den pavelige administrasjonen; noe som har skapt en viss motstand. Han viser seg også som en bestemt tilhenger av finansiell klarhet og reformer i IOR. Hva syns De om denne strategien?

Det er ikke opp til meg å avgjøre hva som er det viktigste, det er pavens oppgave. Ut fra personlig erfaring kan jeg si at det er mange personer i Vatikanet som gir alt i sitt arbeid. Men det er alltid behov for forbedringer. Hvor bra de enn er organisert, vil menneskelige strukturer aldri være på høyde med den oppgaven det er å spre evangeliet over hele verden. Derfor, som paven selv sier, må man ikke forveksle Kirken med en NGO: Kirken må ha sitt fundament i troen på Kristus, som en trofast brud.

På linje med Johannes Paul II og Benedikt XVI, legger pave Frans stor vekt på temaet om den nye forkynnelse, hva sier Opus Dei om denne appellen?

Pave Frans hjelper alle til å forstå at det viktigste er å være, å leve, i motsetning til å ha. I land med høy økonomisk utvikling drukner livet ofte i et hav av ting. Og han snakker om det hellige i et alminnelig liv: en mor som oppdrar sine barn, en far som arbeider for å forsørge sin familie, syke mennesker. Den vestlige verden må gjenoppdage denne typen hellighet. Det er ikke noe bare for spesielle mennesker, det er en invitasjon fra Herren til alle mennesker. I land med kristen tradisjon tilbyr Opus Dei hjelp med å gjenoppdage troen midt i hverdagen, gjennom forskjellige aktiviteter innen åndelig undervisning. Det er nettopp dette som er den nye forkynnelse, vekke de kristne som ofte bare tenker på seg selv som kristne kulturelt sett, til et personlig og levende forhold til Gud.

Pave Frans har snakket om Kirken som et "felthospital", som også må ta seg av dem som har tatt abort eller er skilt. I 2014 er det planlagt et kirkemøte om familien, og paven har sendt ut et spørreskjema hvor han ber om at biskopene sier sin mening om disse sakene. Hvordan forholder Opus Dei seg til dette?

Det moderne mennesket lider under store problemer i arbeidslivet, i sosiale sammenhenger og innen familien. Som kristne må vi handle og se på andre gjennom Kristi øyne, med kjærlighet og barmhjertighet. Når en kristen hjelper en venn, er det som Kristus som betrakter et menneske som trenger helbredelse. Kirkemøtet om familien vil stimulere oss til å gjenoppdage verdien av kjærlighet, trofasthet og familieliv, som også bygges med ord og holdninger som hjelper dem som er såret nettopp på dette området.

I et intervju i Corriere, ba Maria Voce, lederen for bevegelsen "Focolare" om at kvinner måtte få større innflytelse innen Kirken. Er De enig?

Så absolutt. For som paven selv minner oss om, Kirken er hustru, bare tenk på rollen til Jomfru Maria. Spørsmålet om kvinnen i Kirken er ikke nytt, og selve utviklingen av Kirken har støttet seg i stor grad på kvinnene. Og Opus Dei har alltid betraktet kvinnen som en sentral del av Kirkens liv.

Hva mener De om de ledende klassers rolle og ansvar i den krisen vi i dag opplever i den vestlige verden og særlig i Italia?

Jeg tror ikke vi kan legge hele skylden på de ledende klasser uten først å spørre oss hva vi selv gjør hver dag, uavhengig av vår plass i samfunnet. Vi kan ikke bare kaste skylden på andre, på ledere som vi selv velger og som vi alltid kan sette betingelser for. Så la oss først spørre oss selv om hvordan vi lever, hvordan vi arbeider, hva slags forhold vi har til andre, til vår familie. Vi går inn i en krise, og vi kommer ut av en krise, men for å oppnå det, må hver og en gjøre sin plikt, ikke bare de som styrer.