9. Prestevielsens sakrament pålegger den nye pakts prester en enestående og uvurderlig oppgave som fedre og lærere for Guds folk. Men allikevel er de sammen med alle andre kristne Kristi disipler som Gud ved kallets nåde har gjort delaktige i sitt Rike (Kfr. 1. Tess. 2,12; Kol. 1,13). Prestene er sammen med alle døpte brødre blant brødre (Kfr. Vilt. 23,8. «Det er dernest nødvendig, fordi vi ønsker å være menneskenes hyrder, fedre og lærere at vi handler som deres brødre.» Paul VI, encyklikaen Ecclesiam Suam. ) og lemmer på det ene Kristi legeme, som det er blitt pålagt alle å bygge opp (Kfr. Ef. 4,7 og 16; Apost. konst. VIII, 1,20: «Biskopen skal ikke opphøye seg selv overfor diakonene eller prestene, ei heller prestene overfor folket; for menigheten består av dem alle.»).
Prestene, som står i spissen for menigheten, skal altså gjøre det på en slik måte at de ikke søker sitt eget, men det som hører Jesus Kristus til (Kfr. Fil. 2,21). De skal arbeide sammen med de kristne legfolk, og når de er sammen med dem, skal de bære seg ad etter Mesterens eksempel, han som ikke kom til menneskene «for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mt. 20,28). Prestene skal oppriktig anerkjenne og fremme legfolkets verdighet og særlige oppgave i Kirkens sendelse. De skal lojalt respektere den berettigede frihet, som alle har rett til her på jorden. De skal villig lytte til legfolk, broderlig ta hensyn til deres ønsker samt anerkjenne deres erfaring og kompetanse på de forskjellige menneskelige virksomhetsområder for sammen med dem å kunne tyde tidens tegn. Idet de prøver åndene, om de er av Gud (Kfr. 1. Joh. 4,1), skal de forstå med troens sans å oppdage legfolkets karismer i alle deres forskjellige former fra de mest beskjedne til de mest opphøyede, anerkjenne dem med glede og omhyggelig bringe dem til utvikling. Blant disse gaver, som i overflod finnes hos de kristne, fortjener den trang ikke mange av dem føler til et dypere åndelig liv, særlig oppmerksomhet. Og likeledes må prestene ha tilstrekkelig tillit til legfolk til å gi dem ansvar i Kirkens tjeneste ved å gi dem handlefrihet og råderom og ved ytterligere, når anledning gis, til å oppfordre dem til selv å ta initiativet til nye oppgaver (Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 37).
Prestene er kort sagt blitt satt midt iblant legfolket, for at de skal føre dem alle sammen til kjærlighetens enhet «mens de er hverandre hjertelig hengivne i broderkjærlighet og kappes om å vise hverandre ærbødighet» (Rom. 12,10). Det er altså deres oppgave å bringe de forskjellige temperamenter i samklang med hverandre, så ingen i den kristne menighet føler seg utenfor. De skal forsvare det allmenne vel som de på biskopens vegne har til oppgave å vokte, og samtidig skal de modig vitne om sannheten, for at de troende ikke skal kastes og drives hit og dit av alle mulige lærdommer, etter som vinden blåser» (Kfr. Ef. 4,14). De er især ansvarlige for dem som ikke mere kommer til sakramentene, eller som kanskje helt er gått bort fra troen, og de må ikke forsømme å komme dem i møte som gode hyrder.
De skal også ha oppmerksomheten rettet på forskriftene angående økumenikken (Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om økumenikk) og må ikke glemme de brødre som ikke deler det fulle kirkelige fellesskap med oss.
Og endelig skal de vite at alle de som ikke anerkjenner Kristus som sin Frelser, også er dem betrodd.
Men de kristne skal også for egen del være seg sine forpliktelser overfor prestene bevisst. De skal komme dem i møte som sine hyrder og fedre med barnlig kjærlighet, ta del i deres bekymringer og etter beste evne støtte dem i bønn og gjerning. På den måte vil prestene bedre bli i stand til å overvinne vanskelighetene og til å utføre sine verv på en fruktbringende måte (Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om den guddommelige åpenbaring, par. 25).