Denne episoden kan leses i boken ”El Fundador del Opus Dei” (bind 1) (Opus Deis grunnlegger) av Andrés Vázquez de Prada.
16. oktober var en minneverdig dag, helt hengitt til bønn. Det var en av disse dagene da han knapt kunne lese noen linjer i avisen, for han tilbrakte dagen i kontemplativ forening med Gud.
”Hedvigsmessedag 1931: Jeg ville be etter messen i min kirkes ro. Men jeg lyktes ikke. I Atocha kjøpte jeg en avis (det var ABC) og tok sporvognen. Når jeg skriver dette har jeg bare lest et avsnitt i avisen. Jeg følte hvordan min bønn vellet frem, full av følelser, overstrømmende og glødende. I denne tilstanden var jeg helt til jeg kom frem til min bolig. (...)”
Når han forsøkte å beskrive detaljert om den dagens bønn, om denne ”den mest opphøyde bønn” som han noen gang hadde bedt, når han ville forklare denne utrolige nåde å få kjenne seg så fullstendig forent med Gud der i sporvognen og ute på gaten, da så han dette som en form for undervisning. Herren lot ham forstå at denne følelsen av barnekår hos Gud var noe som måtte finnes i selve sjelen i verket.
”Jeg følte hvordan Herren virket i meg, at han i mitt hjerte og på mine lepper, med styrke av noe som var absolutt nødvendig, lot denne ømme påkallelse spire frem: Abba! Fader! Jeg befant meg på gaten, i en sporvogn (...) Sannsynligvis uttalte jeg min bønn med høy stemme. Og jeg gikk rundt i Madrids gater, kanskje en time, kanskje to, jeg vet ikke, tiden gikk uten at jeg la merke til det. Man må ha trodd at jeg var gal. Jeg betraktet i et lys som ikke var mitt eget denne fantastiske sannhet, at min sjel var som fylt av en ild, en ild som aldri skulle slokkes.”
I budskapet som den hellige Josemaría fikk 2. oktober 1928, i kallet om hellighet midt i verden, ble evangeliets gamle og samtidig nye lære gjengitt: estote ergo vos perfecti, sicut et Pater vester caelestis perfectus est, vær fullkomne, slik som deres Far i himmelen er fullkommen.
Den dagen forsto han i det mystiske dyp i barnekåret hos Gud hvor langt denne virkeligheten strekker seg. Ikke på den måten han hittil hadde oppfattet den, men som om den nå tilhørte hans spesielle grunnleggeroppdrag, slik han forklarte det for sine sønner.
”Jeg kunne fortelle dere nøyaktig hvilket øyeblikk denne min første bønn som en Guds sønn oppsto. Jeg lærte meg å kalle Gud for Far i Fadervår allerede som barn. Men nå – føle, se, beundre denne Guds vilje at vi skal være hans barn – på gaten og i en sporvogn – en time, en og en halv, jeg vet ikke hvor lenge – jeg var tvunget til å rope: Abba! Fader! I evangeliet finnes det noen vidunderlige ord, alle er jo det. Ingen kjenner Faderen uten Sønnen og den Sønnen har åpenbart ham for (Mt 11, 27). Den dagen ville han på en svært tydelig og avgjørende måte forklare at dere med meg alltid skulle føle dere som Guds barn, barn til denne Far som er i himmelen og som gir oss det vi ber om i hans sønns navn (...)”
Helt til år 1971, da han holdt en meditasjon, gjenopplevde han denne dagens forbløffende erindring, som ble bekreftelsen på den uutsigelige egenskap å være Guds barn og også at verket virkelig var Guds verk:
”Jeg forsto at barnekåret hos Gud må være vår spiritualitets grunnleggende egenskap. Abba! Fader! Og at mine sønner ved å leve i dette guddommelige barnekår skulle fylles av glede og fred, de skulle bli som beskyttet av en ugjennomtrengelig mur. De skulle bli apostler for denne gleden og kunne gi til andre av sin fred, selv om de led under egne eller andres sorger. Nettopp derfor kunne vi gjøre det – ettersom vi er overbevist om at Gud er vår Far.”